7 ÅR MED BLOGGEN!

Det er egentlig helt sykt å tenke på, men i dag er det faktisk hele 7 år siden jeg logget meg inn på denne bloggen for aller første gang. Jeg syns det er helt sykt å tenke på alt som har skjedd på de siste syv årene i mitt liv. Jeg har delt livets oppturer og nedturer med dere på veien, samtidig som jeg har levert daglige tanker hver eneste dag. På de siste syv årene har jeg fått to barn til, blitt forlovet og giftet meg. Jeg har kjøpt biler og hus i flertall. Jeg har gitt ut bok. Jeg har grått og jeg har ledd. Jeg har ønsket mer, og jeg har ønsket mindre. 

Jeg har lært meg hva det vil si å være høyt oppe, samtidig som jeg har sett hvor langt nede det går ann å komme. Livet mitt med bloggen er noe helt annet enn hva jeg kunne sett for meg da jeg startet. Livet med bloggen har gjort meg til den unge damen jeg er i dag. Jeg har lært så utrolig mye bare på å vokse opp i rampelyset. Samtidig som jeg også har lært at man må kunne feile for å bli enda bedre, eller å mestre ting senere. Jeg har nemlig gjort mye jeg angrer på, samtidig som jeg ikke ville vært foruten. 

Jeg tror kanskje den største forskjellen på mine feil, og andre på min alder er jo kanskje nettopp det at alle ser det, og kan dømme meg for det. Det blir ikke sett forbi og glemt for det står i alle landet aviser og kan alltid søkes på og man kan alltid finne det. Jeg er likevel veldig glad for at jeg fikk denne muligheten, og fordi jeg har fått ha denne muligheten nå over så mange år. Jeg er ikke ferdig, men samtidig så tror jeg det er veldig tydelig at jeg også blir eldre. 

Innholdet på bloggen min er overhode ikke det samme som det var for 7 år siden, heller ikke det samme som det var for 3 år siden. Jeg vokser og blir eldre, samtidig som jeg tror at mange av dere som har følgt meg i alle år også blir eldre. Jeg er så langt fra ferdig her, og jeg gleder meg til alle årene jeg har foran meg. Tusen takk for at du har fulgt meg på denne lange reisen, og jeg håper du har lyst å føle meg og min familie i årene vi har foran oss! Happy 7th “Blogg-Anna”! 

STORE NYHETER SKAL RØPES!

De siste dagene har jeg egentlig vært syk med forkjølelse og feber, jeg føler derfor jeg ligger veldig bakpå, samtidig som jeg prøver å gjøre alt jeg vanligvis er vant med for å ikke ligge bakpå. Noe som gjør at jeg igjen aldri blir helt frisk. Kjedelig, men forhåpentligvis så er det snart over. Michelle sin vinterferie er i gang, og jeg har akkurat vært å hentet henne hjem fra hyttetur i dag. Nå skal vi få noen koselige dager sammen resten av uken hennes hjemme. 

Jeg har veldig mye som skjer i tiden fremover nå, og flere ting som jeg allerede nå snart kan begynne å fortelle dere. Jeg merker at når jeg selv bruker så mye tid og fokus på ting som jeg enda ikke kan fortelle så mye om, så er det vanskelig å sette meg ned å skrive, uten å hinte inn på temaene. Jeg gleder meg til å røpe ting for dere, og allerede på søndag slipper jeg den første store nyheten. Det blir både gøy å skummelt å se deres tilbakemeldinger på dette!

Det var forresten utrolig gøy å se tilbakemeldingene på innlegget mitt i går, å se at det er flere som står i det samme. Det var også veldig morsomt å lese noen av deres dilemmaer hjemme med mannen i huset. Jeg må innrømme at det selvsagt også finnes de mennene som gjør alt hjemme, og det er jo tydelig når jeg skriver noe her på bloggen at det ikke alltid gjelder alle. Håper alle sammen har hatt en nydelig tirsdag så langt, så ønsker jeg dere alle en riktig fin uke videre! 

EN TING ALDRI MENN VIL FORSTÅ

Okei, her kommer et lite frustrasjonsinnlegg. For jeg lurer virkelig på om det er flere der ute som føler det samme som meg. Altså at de har en mann som seriøst tror at husarbeidet deles 50/50. Og eventuelt, dersom det skulle være noen menn som leser dette innlegget, og som tenker “I vårt hus er det i alle fall 50/50” så tenk litt gjennom det jeg skal ramse opp nå.

Jeg har inntrykk av at for de fleste menn, så består husarbeid av følgende: “Rydde, vaske, støvsuge. Om jeg da støvsuger 1 etg. Og rydder litt hver 14. dag så bør det være ca 50/50” Men nå skal dere høre. Det er nemlig utrolig mye mer som faktisk MÅ gjøres. Dusjen vasker seg ikke selv, det samme gjelder doen. Noen må sette på støvsugeren i hvert enkelt rom, og før den skal i gang, så må det rommet ryddes helt.

Matboksene må også vaskes, og det er faktisk ikke sånn at skittentøyskurven er magisk. Skjorter må strykes, og det tar ikke bare et par minutter. I tillegg må det være rent på kjøkkenet, ellers blir maten full av dritt allerede før den er laget. Det ligger så utrolig mye mer bak “rydde, vaske og støvsuge” enn bare ordene. Og akkurat det er en ting jeg tror mange menn aldri vil forstå. Har du noen gang tørket støv av hyllene? Eller hva med vinduskarmen over senga, kan du fortelle meg sist du vasket den? Visste du at dørene også må vaskes, eller hva med glassrekkverket over trappen?

Nå skal jeg legge til at jeg nok har en mann som bidrar mer en snittet, og jeg er godt fornøyd med han! Det eneste jeg irriterer meg over er at jeg føler det nærmest er umulig for en mann å forstå at uansett hvor mye han støvsuger, så gjør han ikke like mye husarbeid som partneren. Så fra en husarbeider til en annen husarbeider rundt om i landet: BRA JOBBET!

HVOR ER “HJEMME”?

De siste årene har ordet “hjemme” hatt mange forskjellige betydninger for meg. Naturlig nok fordi jeg har flyttet fra Stavanger og til sørlandet. Men for meg har det en mye større betydning enn bare det å fysisk være på en plass. “hjemme” er også noe man må føle på, og det siste året har jeg blitt mer og mer trygg på at den plassen er her i Søgne.

I begynnelsen etter at vi flyttet hit, sa jeg at “i helgen skal jeg hjem til Stavanger en tur”. Mens nå føler jeg i større grad at jeg besøker Stavanger, uten at det er en plass jeg ser på som “hjemme”. Samtidig så har jeg tatt meg selv i å tenke at dersom det hadde blitt slutt med meg og Jan, kunne jeg tenke meg å flytte “hjem” til Stavanger. Og de periodene det har stormet som verst rundt meg som person, så har jeg kunne tenke meg å flytte til Kypros, for eksempel.

Jeg tror derfor at “hjemme” ikke nødvendigvis er et bestemt sted, men for meg er det til en hver tid den plassen som jeg har det best med meg selv. Det er noe fantastisk avslappende å ha en plass der man kan være seg selv 100%. Og akkurat den følelsen tror jeg mange får av å for eksempel reise til hytta på fjellet, eller til feriehuset i varmere strøk. Jeg tror “hjemme” kan være flere plasser også, men akkurat nå føles dette som hjemme, og det er jeg utrolig takknemlig for.

STAVANGER: MINE SISTE 12 TIMER I BILDER!

Nå skal vi snart pakke sammen her, og komme oss hjem mot sørlandet igjen etter en fin helg i hjembyen min. Jan og meg har virkelig fått mange flotte timer sammen her, og jeg er så glad for vi reiste inn. Vi var ute på byen i går kveld, og jeg må vel ærlig innrømme at det virkelig ikke er plassen å være. Jeg passer ikke inn der overhode, og alt jeg sitter å legger merke til er alle som filmer og tar bilder i min retning. Jeg var ikke full i går, jeg hadde faktisk kun hatt en drink på hotellrommet. Jeg kan ikke «slippe meg løs» som alle andre. Og det gjør at en kveld for meg på byen har lite sannsynlighet til å bli vellykket. Jeg har likevel venner, og det blir for dumt å ikke gå på byen med dem, bare fordi jeg ikke liker det. Turen i seg selv var kjempekoselig, og her er bilder fra mine siste 12 timer i Stavanger! 

Q&A- FLYTTE TIL UTLANDET, MATHIJS ENDRET FORHOLDET MED JAN, OG BURSDAGSFEIRING MED KYLIE JENNER +++

Om du skulle bosatt deg en helt annen plass enn Stavanger og Søgne, hvor hadde det vært? Det er nok de eneste to plassene i Norge som er aktuelt for meg å noensinne bosette meg. Om alle mine barn flytter permanent til en helt annen by, og gjerne også samme by, så kan det være at jeg vurderer situasjonen annerledes. Men sånn som ting ser ut nå så er det ingen andre steder som ville føltes riktig å oppdra barna mine.

Hva liker du minst med deg selv? Det er vel flere ting jeg ikke liker med meg selv. Det er jo mye med både hvordan jeg håndterer vanskelig situasjoner, til til at jeg er fryktelig flink til å snakke meg selv ned. Men det jeg per akkurat nå liker minst med meg selv er vel kanskje det at jeg ikke er så flink til å pushe meg selv. Hverken når det kommer til fysiske ting, eller når det kommer til psyken min.

Har du noe mål om at noen av barna skal lære gresk? Jeg har ikke satt meg et mål om det. Michelle kan noen ord, mens både hun og William kan telle til ti på gresk. Jeg syns det er mye viktigere at de lærer seg engelsk tidlig. Det er med andre ord ikke viktig for meg, samtidig som jeg prøver å lære dem noen ord her og der. Men det er ingen som kommer til å lære seg gresk flytende, før de eventuelt velger å lære seg det når de blir eldre.

Du snakket om ny bil, hvilken bil drømmer du om? Jeg har aldri vært noe glad i biler, før jeg faktisk hadde råd til å se på litt finere biler. Jeg må jo uten tvil innrømme at jeg har mange jeg selvsagt hadde elsket å ha, men som ikke alltid oppfyller våre praktiske behov. Biler som jeg kunne tenke meg som passer vår livsstil akkurat nå er Range Rover Sport, Tesla ModelX, Porche Cayenne, og uten tvil min største drøm Lamborghini Urus!

Har ditt bedrede forhold til Mathijs endret forholdet ditt til Jan? Både Ja og nei. Jan og meg har jo et godt forhold til hverandre, og jeg vil derfor si at vi står veldig sterkt når det kommer til andre mennesker som tar del i vårt liv. Samtidig så er det jo ikke til å legge under en stol at vi selvsagt får det bedre sammen når ting rundt oss er bra. Så forholdet vårt har endret seg, men kanskje ikke på den måten spørsmålet ble stilt på. Det har kun blitt bedre, ettersom at jeg har det bedre når ting er bra mellom meg og barnefedre!

Gruer du deg til å bli eldre? Jeg gjør nok egentlig det, samtidig som jeg tror mange ting også blir bedre når man blir eldre. Livet går litt mer stabilt, og man har kanskje litt mer orden på livet generelt. Jeg for min del har ikke så mange venner å miste, og jeg tror kanskje det sosiale for min del er noe jeg gleder meg til når jeg blir eldre, og har voksne barn. Både min mamma og min mormor er stadig ute med venninner og finner på ting for å holde på kontakten, og det er noe jeg håper å sette av mye tid til selv også.

Kommer du noen gang til å flytte permanent til utlandet? Nei, om jeg ikke hadde hatt barn, så hadde nok situasjonen vært helt annerledes. For å flytte med barna mine permanent er uaktuelt. Samtidig som jeg ikke klarer å kunne se det for meg når jeg blir eldre heller. Jeg føler meg på mange måter forpliktet til å være i nærheten av barna mine også  i fremtiden, og eventuelt deres barn en dag. Jeg vil jo veldig sårt føle at jeg er en del av den familien jeg har laget. Men et år eller to, er nesten garantert at jeg flytter bort både med og uten barna!

Hva skremmer deg mest med fremtiden? På veldig mange måter så er det jo det at barna mine skal bli eldre. Jeg føler enda at de lever i en problemfri verden, uten store bekymringer. Men det skremmer meg at de også skal bli store, og få sine problemer og utfordringer. Det skremmer meg også mye at jeg ikke alltid kan løse problemene for dem. Mitt liv og min fremtid dreier seg alltid om barna mine, og det tror jeg de aller fleste foreldre kan kjenne seg igjen i.

Ville du helst vært statsminister for en uke, eller blitt bedt i bursdagsselskapet til Kylie Jenner? Her kjenner jeg faktisk at valget er veldig enkelt. Nå er jeg ingen politiker, og har aldri vært flinkest på det området, samtidig som Kardashians/Jenner familien er mine største helter. Samtidig som jeg elsker bursdagsselskap. Så valget er veldig enkelt her, jeg hadde uten tvil valgt å feire Kylie Jenner!

NY HELG, NY NATT PÅ HOTELL!

Det siste halvåret har jeg vært mye i Stavanger, og sist stavanger tur er bare to uker siden, men siden det nå er vinterferie, og barna har egne planer for helgen, så har jeg planlagt en ny Stavangertur. Det blir deilig med en helg på hotell, og ikke minst en alenehelg sammen med Jan. Vi hadde en koselig valentinesday sammen i går, men vi gjorde ingenting utenom det vanlige. Dette får derfor bli en romantisk helg med hotell, alenetid og middager ute!

Jan og meg våknet derfor opp på hotell her i Stavanger i dag. Jeg kjenner det skal bli godt å komme seg av sted og litt bort fra hverdagen.  Planen er å gjøre så lite som mulig, samtidig som vi skal få noe ut av denne turen. Jeg er ikke en fan av å stresse rundt, og derfor skal vi for en gangs skyld ta det meste som det kommer. Vi har vel faktisk kun en plan, og det er at vi skal være med ut på byen i kveld, sammen med min gode venninne. Utenom det skal vi nok spise ute, rett og slett bare gå litt rundt.

Noen avslappende timer på hotellrommet blir det også. Vi har fått en rolig start på dagen, og jeg føler vel kanskje det er litt mer lov å ligge rett ut på hotellrommet, kontra det å ligge i sengen hjemme. Når jeg har barnefri helger, så er jeg som regel veldig gira på å få unnagjort mest mulig, mens denne helgen føles det å bare komme seg litt bort hjemmefra som en stor happening i seg selv. Ønsker alle sammen en magisk helg videre! 

LIKER HAN MEG KUN PÅ GRUNN AV BLOGGEN?

Når vi møttes for første gang tilbake i 2013, og helt frem til i dag, så har egentlig stemningen mellom oss alltid vært den samme. Blikkene vi ga hverandre den gang, er fremdeles de sammen som får meg til å få sommerfugler i magen. Latteren vi deler, og ikke minst alle øyeblikk vi har delt. Hvordan kunne vi ikke den gang se at dette var kjærlighet? Jeg må innrømme at jeg alltid hadde en følelse av at jeg var ekstra spesiell for deg, jeg kunne alltid se at du trivdes i mitt selskap, samtidig som jeg også så at du ikke kunne se det selv..

Det var vel akkurat det samme med meg egentlig. Jeg hadde mitt liv, og likte deg veldig godt fra første stund. Men for min del var det mye som ikke var riktig med å vise det. Vi jobbet sammen, og jeg kan vel ærlig si at jeg lenge tenkte at det kun var på grunn av hva jeg var, og ikke hvem jeg var som du likte å være rundt. Jeg var jo «bloggeren» som du alltid likte å ta bilder sammen med, og ha på besøk. Jeg trodde du var starstruck, og at det var «kjendislivet» du ville omgås og ikke meg. 

Det tok flere år med vennskap før jeg innså hva vi egentlig hadde. Men når jeg ser tilbake så skjønner jeg ikke hvordan jeg ikke kunne se at det var meg han likte. Altså at jeg var den jeg var, gjorde meg jo sikkert litt mer spennende, men det var jo mye ingen andre så, og alt vi gjorde sammen ble jo ikke delt. Jeg satt å så gjennom Jan sin Instagramkonto her om dagen, og det som fascinerte meg, var datoene ting var lagt ut, og ikke minst hva han skrev på de ulike datoene:

“mars 2014 – En solstråle som virkelig fortjener å smile..» «april 2014 – Du er mitt største forbilde. Jeg er så inderlig takknemlig for alt du har lært meg, og lover å alltid være der når du trenger meg. Du har opplevd ting jeg ikke unner min verste fiende, og du takler det på en måte som er en ekte helt verdig. Du har tatt noen valg det står enorm respekt av. Jeg vil alltid være din største fan, ikke som blogger, men som menneske!» Hvordan kunne jeg se forbi dette? 

Det er egentlig litt trist å tenke at man setter ekstra pris på de man er glad i på enkelte dager, samtidig kjenner jeg det er deilig å ha dager der vi setter hverandre fult og helt i fokus. Jeg elsker deg, Jan. Det gjør jeg hver eneste dag! Jeg får enda sommerfugler i magen når du ser på meg. Du gjør meg lykkelig bare ved å få meg til å le. Og den følelsene når du gir meg de blikkene dine, er fremdeles helt lik som tilbake i 2013. Vi har mange år foran oss, og jeg håper at jeg fremdeles kan kjenner på den følelsen du alltid gir meg.  

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg er den eneste for deg. Og jeg håper virkelig jeg klarer å gi deg den samme tryggheten som du gir meg på det. Jeg elsker deg, i dag og alle andre dager i uken. Du er virkelig en person det ville vært vondt å leve uten! Tusen takk for alt du har gitt meg. Du har gitt meg kjærlighet, trygghet, en familie, en ektemann, og kanskje det viktigste en person har.. Du har gitt meg selvtillit. Selvtillit på at jeg er perfekt akkurat som jeg er, også på dårlige dager! Tusen takk for at jeg alltid kan komme hjem, og være sammen med deg!  

JEG HAR FÅTT TILBAKE YTRINGSFRIHETEN!

Reklame | Bubbleroom

JUMPSUIT HER

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig etter tilbakemeldingene jeg fikk på gårsdagens blogginnlegg. Det er så deilig å kunne dele ting igjen uten å bli hatet for alt jeg mener og sier. Jeg føler på veldig mange måter at jeg har fått min ytringsfrihet tilbake, og det er kun takket være dere kjære som roser meg opp og ned på en ellers helt vanlig dag! Jeg har over en lengre periode nå vært redd for å skrive, fordi det har slått tilbake på meg så mange ganger gjennom de to siste årene, og for første gang de siste ukene har jeg begynt å føle på at jeg kan være meg selv igjen, og skrive det jeg mener og tenker uten at det er feil. Hatere finnes det nok av. Så tusen tusen takk, for at det også finnes så mange fantastiske mennesker der ute, og som støtter selv om dere ikke hadde trengt det, og som gir meg en klapp på skulderen og roser meg, selv om dere kunne brukt tiden deres på andre ting! 

JEG ER FERDIG HER!

Jeg sitter å ser på hus til salgs, og plutselig traff det meg at jeg føler jeg begynner å bli gammel. Jeg sitter å leiter etter finere hus, drømmehytte og enda en drømmebil. Hva vil jeg med livet mitt og hva vil jeg oppnå? Hvor vil jeg livet mitt skal, og hva ønsker jeg at livet mitt skal inneholde. Jeg er blitt gammel, ikke i alder, men levemåten. Jeg er lengre foran enn noen andre jeg kjenner som både er fem eller ti år eldre enn meg også. Kommer jeg noen gang til å bli fornøyd? Eller er dette et evig jag? 

Jeg er bare 22 år, og jeg prøver å banke det inn i hode på meg selv, men likvel så føler jeg meg så utrolig gammel. Jeg tror jeg er kommet i 50 års krisa bare 30 år før tiden! Jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Jeg vil mye og jeg har også i lang tid hatt muligheten til å gjøre alt jeg har hatt lyst til. Livet for mange handler om å finne seg en person å dele livet sammen med, deretter velger mange å ta skrittet videre til å lage familie og skape et hjem. Jeg er ferdig med det som mange bruker hele starten av sitt voksne liv på, og jeg er jo egentlig ikke voksen en gang. 

Jeg er nok voksen, men jeg føler at mange på min alder fortsatt lever som om de er tenåringer, og det unner jeg dem virkelig. Det er bare det fakta at jeg aldri klarer å finne min plass, og selv ikke i min egen kropp eller i hodet. Jeg visste ikke det ville bli sånn her, og jeg har alltid gledet meg til å bli voksen å kunne bestemme alt selv. Så når jeg nå er kommet her, så vil jeg tilbake! Jeg har mann, barn, hus, bil og jobb. Jeg har lyst på mye mer, men kanskje fordi jeg er så ung at jeg ikke ønsker å være ferdig med livet mitt.

For det er nettopp det jeg føler. Jeg er ferdig her! Jeg har gjort min plikt og mine mål. Jeg har laget min egen familie, og mitt eget liv. Hva skal jeg gjøre videre? Jeg skjønner at jeg ikke er ferdig med å leve, og barnas fremtid vil jo uten tvil være det jeg setter fokus på i alle år som kommer, men mitt liv og jeg som person.. Det glemte jeg å huske oppe i det hele. Jeg er ikke ferdig med å reise rundt eller utfordre meg selv, det vet jeg.. Spørsmålet er jo bare om når jeg skal ta meg den samvittigheten å gjøre noe utenom det livet jeg har skapt hittil.