UNDERSØKELSE PÅ SYKEHUS, OSLOTUR + 4 DAGER TIL AVREISE!

Om du har følgt med på instagram story eller snapchat de siste 24 timene, så har dere kanskje sett hvordan mitt siste døgn har sett ut. Jeg har vært i Oslo, gjestet God morgen Norge i går, og i dag tidlig var jeg på sykehuset hjemme her i Kristiansand. Jeg har hatt et døgn med mye som har skjedd, og valgte faktisk å reise inn til Oslo uten pc, denne gangen. Det har nemlig vært travle nok dager som det er, og jeg tenker at det av og til kan være like greit å kunne ramse alt opp i et innlegg i stedet. 

Først og fremst gikk Osloturen veldig fint. Det var en kjapp tur frem og tilbake med en natt i hovedstaden, før jeg gjestet hos TV2 i går. Jeg syns det gikk like fint som alltid, og syns det er så deilig å være gjest hos God Morgen Norge. Det er alltid en positiv vinkling og det føles godt å være der. Jeg reiste hjemover rett etter sending, og var hjemme i god tid før de andre kom hjem fra jobb, barnehage og skole. Det ble derfor en kjempefin og vanlig ettermiddag med gjengen. 

Jeg syns det er så fint å kunne ha turer som virkelig ikke tar noe fra tiden med barna. Selvsagt natten, og leggingen, og en liten time før barnehage og skole i går, men det er så liten tid, så å kunne ha ettermiddagen sammen både på reisedagen og hjemkomsten merkes veldig både på meg og barna. Ettersom at jeg reiser om bare fire dager igjen, så var det viktig å ikke bruke mer tid enn jeg måtte denne turen til Oslo. Samtidig som jeg hadde en viktig avtale i dag tidlig, som jeg så smått nevnte på Snapstory.

Jeg hadde nemlig en time for en undersøkelse på sykehuset. Jeg har i godt over en måned kjent noe uvanlig i det ene brystet, som jeg gikk til legen for å sjekke. Jeg er ikke typisk den som tar tak i ting med hverken kropp eller psyken. Men etter at flere sa jeg burde sjekke det, så valgte jeg å få til legen i februar. Han mente på at det ikke var noe farlig, men ville likevel sjekke det på sykehus. Og i dag er timen som ble satt opp. Og jeg skal ærlig innrømme at det ikke har bekymret meg noe særlig. 

Men man skal jo ikke nøle med å sjekke noe, som plutselig kan være alvorlig. Og jeg må jo si jeg føler det er godt å sjekke opp uansett hva det er, for noe er det jo. Jeg var på sykehuset en god stund i dag, og fikk først en ultralyd, så mammografi, og så ultralyd igjen. Jeg har en klump i det ene brystet, det var tydelig. Men akkurat hva det var vet jeg enda ikke. De skulle snakke sammen noen flere leger og se mer på det, men kreft er det ikke. Og legen var veldig tydelig på at han også mente at dette ikke var noe farlig, men de ønsket likevel å sjekke det mer opp. 

Nå skal jeg ærlig si at jeg ikke er bekymret selv. Så lenge det ikke er farlig så kan det være hva som helst for min del, og jeg personlig bruker ikke noe mer tid på å tenke på det nå, men kanskje må jeg tilbake før jeg reiser neste uke, for å sjekke opp nærmere. Jeg er veldig glad for jeg valgte å gå til legen med dette her, for det er veldig skummelt å ikke vite, selv for en person som meg som «egentlig ikke bryr meg». Jeg ville jo visst det, og tatt tak i ting tidlig om det plutselig skulle vært noe farlig. Og det er jo det jeg må tenke på. 

Jeg kan ikke bare gå rundt i livet å tenke at ting skjer alle andre enn meg. For plutselig så er det min tur. Fra nå av skal jeg ikke nøle med å sjekke ting som jeg selv syns virkelig unormalt, for plutselig så viser det seg at det faktisk er unormalt. Jeg føler virkelig jeg ble tatt på alvor i dag, og at de ønsker å finne ut hva dette kan være. Sånn jeg forsto det, så var det vel mer hvor det var i brystet som var mest uvanlig, og ikke så mye hva det var, som de reagerte på da. Jeg får bare vente og se, og anbefaler alle som er urolig for noe å få det sjekket! 

SOSIALE MEDIER – MIN STØRSTE FRYKT

Tenk at jeg som lever av sosiale medier, lever av blogg, og vise ansikt faktisk i lengre tid har vært redd for sosiale medier. Jeg har jo selvfølgelig både Instagram, Snapchat, Facebook og bloggen min, som jeg titt og stadig oppdaterer. Men kanskje spesielt Snapchat og Instagram har jeg i så mange år kviet meg for å ta ordentlig i bruk. Jeg har i mange år nå bare fulgt 1 person på Instagram. Det er jo ganske spesielt.

Jeg har egentlig bare stalket litt rundt i det stille, uten å hverken følge noen, eller kommentere/like noe. Så sånn sett har jeg vell nesten vært usynlig både der og på Snapchat. Men det har virkelig forandret seg den siste tiden, og jeg merker at ved å spre litt positivitet, så får jeg masser av det samme tilbake. Og det føles helt fantastisk.

Jeg innser jo at jeg er ganske spesiell til tider, og jeg er typisk den som roper høyt når ting går galt, men som ikke sier så mye når ting går bra. Men hei, det gjør det faktisk nå! Jeg har det ordentlig fint, og det føles fantastisk å kunne si! Nå har jeg til og med begynt å aktivisere meg litt på Instagram, som lenge har vært en plattform som jeg egentlig har sett på som en plass for negativitet.

Men jeg ser jo nå, at så snart jeg viser litt glede og engasjement, så får jeg det samme tilbake. Litt sånn som livet fungerer ellers. Og det er akkurat det jeg prøver å gi i mine kanaler nå, glede og engasjement. Og det tror jeg alle som følger meg også merker. Men, jeg trenger litt inspo til hvem jeg bør følge på Instagram, og i motsetning til tidligere så prøver jeg å svare på alt og alle av kommentarer som kommer på min profil også, den kan du følge HER!

VÅRE REISEPLANER FREMOVER!

De siste dagene, eller ukene faktisk, så har jeg sittet å planlagt ferie på ferie. Jeg vet ikke hva som skjer når det er vår, men noe i hele meg har lyst til å reise. Sent i går kveld satte Jan og meg opp en Bucketlist på reisemål vi ønsker å få oppleve de neste årene. Jeg merker at jeg har forandret meg utrolig mye når det kommer til nettopp det bare det siste året. Jeg har nemlig alltid likt å reise tilbake til steder jeg vet er bra, og jeg vet at vi trives på. Vi har alltid falt tilbake på å bestille til Kypros nesten hver eneste gang. 

Men nå har jeg blitt litt mer moden plutselig, eller vet ikke om det har noe med modenhet å gjøre, men jeg har i alle fall forandret meg veldig. Jeg har nemlig fått det for meg at jeg ønsker å oppleve mange nye plasser. Både med og uten barna. Jeg tror ikke det blir så mye reising på oss i år, da jeg ser for meg en veldig travel høst med bokutgivelse, signeringer og mye annet som skjer. Men neste år tror jeg virkelig vi får en skikkelig reise boost! Det hele starter jo med et smell med bryllupsreisen i januar neste år, og så er jeg helt sikker på at vi tar oss en vår-reise hele gjengen.

Og sommerferien 2020, har jeg planlagt til å bli den mest magiske sommeren vi noensinne har hatt. Om alt går etter planen, så tror jeg det blir en sommer både vi og barna sent vil glemme. Jeg tror kanskje jeg har røpet det tidligere, men da er tanken å sette kursen mot USA og Disney World, for så å sette kursen videre mot Karibien. Jeg burde kanskje planlagt den førstkommende sommeren først, men jeg har lært meg hvor viktig det er å kunne glede seg til noe stort over lengre tid, og det er derfor dette må vente. Og alderen på barna har selvfølgelig også mye å si!

Når det kommer til denne sommeren så er det veldig vanskelig å si hva som skjer. Planen er å være hjemme så mye som mulig, men kjenner jeg oss rett så tar vi en tur en liten plass likevel. Jeg håper uansett at vi kan kjenne på å ha en fin sommer hjemme. Vi har nemlig store planer om hvordan vi skal gjøre en sommer hjemme best mulig, og det skrev jeg litt mer om HER. Det er nemlig noen ting som er viktig å ha på plass når man skal være hjemme i sommervarmen! 

EN UKE TIL FLYTTING!

Om en uke sitter vi klar for avreise på flyplassen, spente og fornøyd med turen ned til Kypros. Etter mye frem og tilbake med tenking på hvordan vi skal løse alt på best mulig måte, så har vi nå kommet frem til en løsning som jeg tror vil være bra for både store og små. Det vil også gjøre at vi faktisk ikke skal være borte fra guttene i en hel måned som først var planen. Men neste uke setter vi oss altså på flyet, og er klar for nye eventyr. Nå kjenner jeg at jeg er så klar for å reise, og synes virkelig ventetiden har gått fort!

Jeg har i alle år vært veldig glad i å  flytte på meg. Selv om vi har en plass vi kaller hjemme, og som i stor grad er der barna vokser opp, og skal fortsette å vokse opp, så er det alltid fint å kunne oppleve verden litt også. Denne gangen er det for en måned, en annen gang kan det kanskje være for et halvt eller helt år. Jeg vet at det gir meg personlig veldig mye, og selv om vi bare bodde på Kypros i et halvt år sist, så snakkes det ofte om her hjemme, og eldste jenta mi husker veldig mye fra perioden, selv om hun bare var fire år på tidspunktet. 

Jeg heier virkelig på familier og foreldre som tør og være litt utenom A4, og alt som forventes. Jeg er virkelig så langt fra A4 når det gjelder ønsker og tanker om alt bra barnas oppvekst til opplevelser. Jeg kjenner at det mange ganger kan holde meg litt tilbake i å faktisk gjøre de tingene jeg har lyst til, og det er jo veldig synd. Det er kun mitt, og min familie sitt liv, og vi skal jo ikke leve for hva andre syns og mener, vi skal jo leve og sette egne spor i denne verden, uansett hvor i verden det måtte være. Ønsker alle sammen en magisk start på uken!

DET NÆRMESTE VI KOMMER EN HYTTE!

Nå har vi kommet oss vel hjem igjen etter den siste helgen vår i Stavanger på veldig lenge. Nå merker jeg at vi skal reise om kort tid, og neste gang vi tar turen inn til Stavanger blir ikke før 17.mai helgen. Det blir lenge ettersom at vi har vært så mye frem og tilbake så langt i år. Uansett så har vi hatt noen rolige helger hjemme hos mamma de siste turene våre inn, og på mange måter så bruker vi jo Stavanger som vår «hytte» til helgebruk. Det er nemlig veldig deilig å ha en plan, og komme seg litt bort fra hverdagen. Nå har vi rigget oss godt ned i sofaen, og klar for noen rolige timer før natten. Ønsker alle sammen en fin kveld videre! 

SNART BLIR DET STORE FORANDRINGER HER HJEMME!

Helt siden vi flyttet inn i «det grå huset» som vi kaller det, så har vi hatt store planer og tanker for hva vi ønsker å gjøre med uteplassen. Det er egentlig veldig rart at vi ikke har gjort noe før, men vi har vell egentlig ikke ønsket å bruke tid og penger på noe som vi ikke har trengt på det tidspunktet. Nå skal endelig hive oss rundt å få det vi har ventet på i lang tid! Vi skal lage drømmehagen vår! Vi har kun hatt en platting rundt huset nå, men hatt en takterrasse vi har brukt de siste tre årene vi har bodd her. Nå ønsker vi å gjøre noe med hele uteområdet. 

Planen er at vi skal være hjemme i hele sommer, og da er det så deilig å kunne ha en skikkelig hage og uteplass hvor man kan være, og bruke dagene. Det skal være en plass vi kan sitte på kveldene og ikke minst en plass vi både kan spise middag, sole oss, barna skal kunne leke og ta med venner, samtidig som jeg ønsker at det skal se stelt og fint ut, men samtidig bære preg av at det er i bruk av mange! Jeg har allerede brukt mange timer på å tegne og planlegge, finne materiale og forskjellige løsninger. 

Jeg har kommet frem til min drømmehage, og det inkuderer grønt gress, som var det eneste «must» Jan hadde for å få sin drømmehage. Jeg håper at vi får hele hagen klar i mai etter vi er ferdig med Kypros-eventyret og ikke minst dubai-turen. Jeg tenker en gang etter 17.mai så skal det aller meste stå på plass, og kunne brukes. Jeg føler at en hage har så mye å si på hele eiendommen, og huset. Og det er kanskje det eneste dette huset ikke har hatt. Samtidig som det står tett opp i et fjell, som gjør det veldig lite koselig. 

Jeg har laget en plan på det aller meste, og funnet gode løsninger, som faktisk har vist seg å være mye billigere enn fryktet! Noe skal allerede gjøres i nærmeste fremtid, mens de største forandringene vil ta plass i mai når vi er hjemme igjen. Jeg håper virkelig vi får en flott uteplass som kan brukes av mange i alle årene fremover. Jeg har selv vokst opp med en stor hage, og det har gitt meg så mye å kunne samle mange venner i hagen for å henge, leke, å være ute sammen! 

JEG ER LETT PÅVIRKELIG!

Etter min utblåsning sitter jeg igjen med flere tanker, og dette angår mine egne tanker om min mann og mine barn. Jeg er veldig lett påvirkelig merker jeg. Jeg blir påvirket og berørt av hva som skrives. Jeg får dårlig samvittighet, og tenker er jeg unormal som velger å reise bort? Er jeg unormal som tar med meg et av tre barn? Burde jeg være mer politisk korrekt som mamma, og menneske? Jeg stiller meg selv en million spørsmål om alt og ingenting. Mye basert på hva jeg selv leser at andre syns og mener om meg og mine valg. 

Jeg tror alle mammaer og kanskje også pappaer kan kjenne seg igjen i den evige dårlige samvittigheten og frykten for at noe skal være urettferdig mellom barna. Jeg som alle andre foreldre har ingen jeg elsker høyere, eller setter mer tid på i forhold til barna mine seg i mellom. Jeg likestiller dem så godt som mulig, og de får alle sitt etter behov, perioder og faser. Jeg vil kun gjøre ting riktig, og jeg kan vel si at jeg er glad i barn generelt, men mine egne kunne jeg gjort alt for. Det er derfor den dårlige samvittigheten ligger så lett tilgjengelig. 

Og kanskje også derfor den er så lett å påvirke meg, selv for ukjente mennesker. Når jeg blir kritisert for å velge med meg et barn, for så å reise bort en måned fra de andre, så får det meg til å føle meg helt jævlig. Det er ikke det at det er så stygg kritikk at det gjør noe, men det gjør noe med mitt eget syn på hvordan jeg handler, eller tar valg som mamma. Og jeg føler plutselig selv at valget jeg var så sikker på når jeg tok det, plutselig ikke er det rette å gjøre lengre. Blir det feil for guttene, og tror virkelig folk at jeg velger med meg Michelle fordi hun betyr mer for meg  enn hva guttene gjør? 

Jeg vet jo at om jeg kunne valgt så hadde jeg tatt med alle tre, og uten tvil Jan også. Det er jo drømme situasjonen min, og noe jeg må innrømme jeg fremdeles bare 11 dager før avreise enda har et håp om. Selv om jeg vet at det ikke er mulig, eller kommer til å skje. Jeg skal på jobbreise, for å fokusere på boken, og tiden fremover. Det var aldri aktuelt å ta med meg alle barna alene. Da ville vi jo kun vært på ferie, og det får vi jo massevis av sammen til sommeren. Alternativet var å reise bort alene. Så valgte jeg å ta med det eneste barnet per dags dato som er selvstendig nok til å kunne være med, og samtidig kunne kose seg på turen. 

Jeg er egentlig blitt veldig flink til å skryte av meg selv som mamma, men det betyr ikke at jeg ikke kan påvirkes i feil retning for det om. Jeg håper inderlig at det blir en magisk tur som vi alle har godt av, og ingen har noen sinne hatt vondt av å savne noen så vidt jeg har fått med meg. Og jeg må innrømme at jeg selvfølgelig allerede gleder meg til gjengen er samlet, og vi kan ha en magisk lang påskeferie sammen alle fem på Kypros i år! Jeg vil kun det beste for mine, og det irriterer meg at det ikke i alle innleggene mine kan virke sånn. 

EN STOR UTBLÅSNING FRA MEG!

Jeg kjenner jeg blir trist, men samtidig veldig provosert og sint når jeg leser gjennom kommentarfeltet mitt i dag. Det er lenge siden jeg har fått mye dritt, men nå skriv jeg plutselig en overskrift som har provosert mange. De som kjenner meg, eller som har følgt meg lenge vet at jeg er fryktelig flink med overskrifter, og gjerne noen ganger for flink. Jeg har virkelig prøvd å tone det ned så mye som mulig for å unngå kllikkoverrskrifter. For ja, jeg prøver faktisk å unngå det. Men som det er en gammel vane jeg har, og tro meg jeg prøver alltid å finne en overskrift som faktisk kan bli gjenkjent i teksten. 

Det henger nok likevel mye igjen i fra tidligere. Og mange tenker før de leser innleggene mine, at overskriftene mine mest sannsynlig ikke har noe med teksten å gjøre. Det er veldig synd, for som oftest så gjør den akkurat det. Men om man ønsker å finne feil å gjør man som regel det. Men om dere leser overskrifter media, for så å lese artikkelen eller se en video, så er det veldig ofte at det ikke finnes likheter overhode i hva man så for seg når man først trykket seg inn. Og dessverre så kan jeg ikke si at en blogg skal ha noen andre regler enn en avis.

Men i og med at det er flere som har reagert og klaget til meg om det, har jeg likevel prøvd å gjøre en forskjell. Så neste gang, prøv å finn sammenhengen fremfor å prøve å finne feil. Det var egentlig ikke dette som provoserte meg når jeg leste kommentarene i sta, men det var med på å lede inn på et tema. Et tema som egentlig er ganske alvorlig. Må jeg virkelig se ut som jeg elsker noen på en blogg for å ha en grunn til å ha giftet meg? Det virker nemlig som for noen, at sånn jeg trykker meg på bloggen har alt å si på hvordan mitt liv bør eller skal være. 

Jeg giftet meg i privatlivet mitt, ikke som en offentlig person. Hvorfor jeg giftet meg har jo ingen noen med, men man kan jo selv tenke seg frem til at det kanskje er to personer som elsker hverandre? Jeg hadde i alle fall trodd det om jeg så noen gifte seg. At jeg reiser til Kypros for 5 uker, skal da ikke kunne veies opp mot et helt ekteskap, som forhåpentligvis skal vare livet ut. Jeg er ikke redd for å si akkurat det jeg føler, men det slår som regel også tilbake på meg. Ja, jeg liker å ha ansvaret for barna alene, men alle som kjenner meg vet også at jeg egentlig hater å være alene. Så hva veier sterkest, en setning jeg sier, eller noe alle som kjenner meg vet? 

Noe annet som også fikk min oppmerksomhet er jo at jeg reiser bort, og at jeg må være glad for å få lov i det hele tatt. Altså, om jeg ikke får lov til å reise bort, eller i det hele tatt må spørre om lov, så har vi ingenting i et forhold å gjøre. Jeg skulle selvsagt ønsket at vi kunne dratt hele gjengen, men det er ikke noen mulighet for det denne gangen. Betyr det at jeg er heldig? Jeg er heldig som har en mann som elsker meg, og som elsker barna mine, og som ikke stiller spørsmål til hvorfor, men heller pusher meg opp og frem. Han heier på meg og mine valg, samtidig som jeg respekterer han. Hvorfor må dette ses av hele landets befolkning for at det skal være ok? 

DØDSANGSTEN SOM IKKE SLIPPER TAKET

Nå er det bare 12 dager igjen til avreise, der kursen settes mot Kypros for en hel måned. Jeg føler de siste ukene og månedene har rast av sted, og nå skal vi plutselig snart reise. Jeg har allerede begynt smått å pakke klar de viktigste tingene, for det sier seg selv at når man skal være borte så lenge, så trengs det litt ekstra ting som man kanskje ikke trenger ved en ukes ferie.

Frem til nå har jeg helt ærlig bare gledet meg, jeg tror genuint at meg og Michelle har godt av denne turen sammen, og jeg tror hun spesielt har godt av det å være litt alene sammen med meg, og det tror jeg for så vidt at jeg også har godt av. Det er noe helt eget å bare være oss jentene litt av og til.

Men de siste dagene har jeg også begynt å få litt kalde føtter. Ikke i forhold til det å reise bort fra Jan og guttene, men egentlig litt mer i forhold til det å være alene. Jeg tror jeg har kommet i den alderen der man plutselig bekymrer seg mer enn nødvendig. Jeg har kunnet tulle med skumle ting før, mens nå slipper det liksom ikke helt taket.

Og etter å ha sett timesvis av Madeleine McCann dokumentaren på mandag, så har ikke akkurat tankene roet seg. Og de siste nettene har jeg også slitt med å sove ordentlig, rett og slett fordi jeg drømmer om alt fra haier, kidnappere, terrorister og flystyrter. Jeg vet det høres overilt ut, men ja, som jeg sier, så slipper det liksom ikke helt taket. Jeg håper i alle fall dødsangsten slipper taket i god tid før avreise, for det er virkelig helt uaktuelt å dra med de tankene ned der..

JAN STÅR I VEIEN FOR FRIHETEN MIN

Denne uken har startet så bra med to flotte soldager på rad her på sørlandet. Jeg vet jeg er skal få mer enn nok sol i ukene som kommer, men det er deilig å se at våren virkelig er kommet her hjemme også. Når sommerferien kommer, så er jo planen at vi faktisk skal være i Norge hele ferien. Noe som aldri har skjedd for meg tidligere. Jeg håper derfor på samme varme og gode sommerdager som vi faktisk fikk i hele fjor. Om det plutselig går noen dager med regn og skikkelig dårlig vær, så ser jeg vel for meg at vi hopper på et fly til varmere strøk likevel.

Jeg fikk startet pakkingen her i går, og må virkelig si at jeg kjenner avreise til Kypros nærmer seg. Jeg merker at jeg kjenner veldig på følelsen av at jeg skal være lenge borte, men egentlig så skal jeg jo ikke det. Ferien vår sist sommer var jo tre uker på Kypros, dette er kun to uker mindre enn hva jeg skal være borte nå. Jeg er veldig takknemlig for å ha muligheten til å kunne jobbe hvor som helst, samtidig som jeg kjenner at jeg noen ganger tar det litt for gitt. 

Nå som jeg skal reise, så kjenner jeg veldig på følelsen av at jeg skulle ønske hele gjengen kunne blitt med. Jeg kunne selvsagt tatt med alle tre barna selv, men da blir det veldig mye mindre tid til å jobbe, som er en viktig del av turen. Jeg skulle ønske Jan hadde den samme friheten som meg til å være med, og gjøre det mulig å kunne reise hele gjengen. Jeg føler jo på mange måter at det er Jan med sin vanlige 8-16 jobb som stopper oss i å ha den samme friheten som før, samtidig som jeg selvsagt er glad for å ikke være alene om å forsørge familen. 

Det er lettere sagt enn gjort å reise bort alene med tre barn, når man faktisk skal jobbe store deler av oppholdet. Jeg tviler ikke på at jeg hadde klart det, men jeg tror bare ikke guttene hadde fått det samme ut av turen som det Michelle får. Hun trenger ikke at jeg ser på henne hele tiden, tvert i mot så er jo hun faktisk veldig selvstendig. Men jeg vet jo at jeg ikke nølte et eneste sekund når jeg flyttet ned med to barn alene, når jeg var alenemamma i 2015. Det var jo aldri noe spørsmål den gang om jeg skulle ha med begge eller ikke akkurat. 

Og tilbake i 2015 hadde jeg jo barn som var mindre enn hva Lucas og William er i dag, så det er jo ikke akkurat barna som er noe problem her. Det er vel bare hva man er vant med å dele. Jeg har aldri vært alenemamma for tre barn, selv om jeg vet jeg hadde klart meg fint på egenhånd, så er det alltid fint å kunne legge ansvaret på en annen person for en times tid mens jeg jobber. Den muligheten får man ikke alene. Man blir veldig fort vant til å være to om ansvaret. 

Akkurat nå så hadde det føltes mer riktig å ta med alle, også Jan, på turen. Men det kan vi ikke. Og da tror jeg guttene har det best med hverdagen og barnehage mens jentene i huset er borte. Det føles selvsagt ikke helt riktig, men det er heldigvis snakk om en så liten periode, og som jeg har nevnt tidligere, om det skulle oppstå noen uforutsette problemer underveis, så er det ikke verre enn at Jan flyr guttene ned til meg, for så å fly hjem igjen alene. Dette er ikke ment til å bli noe vanskelig, og det finnes så mange løsninger for å unngå at det blir vanskelig for noen.