EN STOR OVERRASKELSE, BARNA VET IKKE HVA SOM VENTER DEM!

God fredag, og god helg! Er det bare meg eller går ukene bare fortere og fortere desto eldre man blir? For meg har ukene i alle fall flydd det siste året, og jeg har så vidt tid til å sette meg ned og nyte helgen, før den er over igjen. Nå har vi stått på hodet i flere uker her hjemme for å få hagen helt klar til sommeren starer, og nå som juni måned er like rundt hjørne, så kan jeg faktisk si at vi klarer å ha hele hagen ferdig til tirsdag! Nå har vi gjort alt som skal gjøres selv, og det mangler kun to viktige ting før hagen vår er helt ferdig.

På mandag venter det meg en stor pakke i posten, og på tirsdag legges kunsgresset! Jeg er så stolt over hva jeg har fått til, og selvsagt veldig takknemlig for hjelpen fra Jan og svigerfar med å klare å få til hver minste lille detalj jeg har ønsket til drømmehagen vår. Jeg kjenner at det blir så gøy å være hjemme denne sommeren og nyte vårt eget sommerparadis like utenfor vår egen dør. I dag fikk jeg gjort det som jeg kanskje har gledet meg mest til av alt med den nye uteplassen vår. Det er nemlig en overraskelse jeg holder på å lage for barna.
De aller fleste som vokser opp med hus og hage, har hatt en trampoline stående hjemme hos seg. Vi har også hatt det i alle år. Trampoline i hagen er vel kanskje fasiten på å få barna fornøyd med uteplassen. Men jeg har valgt en litt annen løsning. Jeg har ikke tenkt å sku opp trampolinen her hjemme i år. Jeg har nemlig lyst at de skal kunne benytte seg av den store uteplassen vi har, og trampoline finnes det i nesten alle hager rundt oss, som barna kan benytte seg av titt og ofte. Og da er det ekstra gøy å ha noe helt annet her hjemme.
Barna vet fortsatt ikke hva som venter dem, annet enn et gress å løpe på. Jeg har kjøpt inn fotballmål, og fotballer som de kan benytte seg av nede på gresset. Men den største overraskelsen til barna skal være oppe på taket. Jeg ville ikke legge med noen bilder av det, fordi jeg ønsker at barna mine skal få se det først. Men på mandag skal jeg overraske store og små her hjemme med en plass i hagen som de sent vil glemme. Noe jeg kan si med sikkerhet at ingen andre jeg kjenner har hjemme. Jeg gleder meg så masse til å vise dere, og ikke minst se barnas reaksjon!
Klarer dere gjette dere frem til hva det kan være? Jeg har i alle fall stått på i hele dag, for å bli ferdig, og jeg er så stolt over meg selv og egen innsats. Jeg må innrømme at når vi begynte å planlegge og tegne opp hagen og uteplassen vår, så følte jeg vel at alt ikke var mulig å gjennomføre. Men å tenke tilbake på hvordan jeg så ting for meg, og nå kunne se det i virkeligheten, akkurat som jeg håpet det skulle bli er ganske fantastisk. Tålmodighet er virkelig en styrke som kommer godt med når man skal få det fint! Ønsker alle en nydelig helg!

ÅRETS BURSDAGSTEMA, MISUNNELSE PÅ ANDRE BLOGGERE OG EGNE TANKER OM ALDEREN MIN!

Nå er det bare en liten uke igjen til min bursdag, og bursdagsfeiringen som skal ta plass neste helg! Jeg kjenner jeg gleder meg utrolig masse til å kunne være sosial med venner igjen. Det føles ut som en evighet mellom hver gang, og da er det fint å kunne samle venner som bor både bor i Oslo, Stavanger og Kristiansand til en skikkelig bursdagsfest her hjemme! Dere som har følgt meg en stund, vet hvor mye jeg elsker bursdagsfeiringer, dette gjelder selvsagt også min egen dag!

Jeg kjører samme bursdag som i fjor, med venner på taket i solen fra ettermiddagen og langt på natt. Tema i fjor var Hawaii og ble en skikkelig suksess. Jeg var veldig usikker på hvilket tema vi skulle kjøre i år, men endte til slutt opp på Black and White party! Jeg tror det blir utrolig gøy! Festen i seg selv blir jo ikke styrt av hvilket tema som kjøres, men heller hvilke mennesker som er samlet og hva som skjer på festen. Jeg gleder meg i alle fall utrolig mye til neste uke!
Jeg lurer på om jeg noen gang vil føle meg for gammel til å feire bursdag? Altså, nå blir jeg jo ikke akkurat så gammel, jeg fyller tross alt bare 23 år, men for første gang så kjenner jeg at det ikke er like gøy å bli eldre. Jeg kjenner avstanden til jeg var 18 år bare blir større og større, og det er skummelt å tenkte på at jeg aldri vil bli ung igjen. Når det er sagt så vet jeg jo at jeg ikke er gammel enda. Jeg skal få lov å føle meg ung noen år til, selv i en travel mammahverdag.
Jeg har alltid tenkt at alderen min ofte blir glemt av andre rundt meg, men for første gang kjenner jeg selv at levemåten og livet mitt gjør at jeg selv føler meg eldre enn hva jeg egentlig er. Før jeg fikk barn, og nå når jeg ser andre med barn, så tenker jeg at man fortsatt kan kalle seg ungdom frem til man fyller 27 år, mens når det gjelder meg selv, så føler jeg at jeg måtte stoppe å oppføre meg som en ungdom dagen jeg fylte 20 år. Det er veldig rart å sammenligne meg med andre, både venner og bloggere.
Mitt liv er såå annerledes. Men jeg er fremdeles en av de aller yngste store bloggerene i Norge (sett bort fra Paradise Hotell bloggerne i år). Det er rart å tenke på at Martine Lunde er fire måneder eldre, og at Sophie Elise og Isabel Raad er to hele år eldre enn meg. Pilotfrue er fire år eldre enn meg, og Caroline Berg Eriksen er hele ni, og et halvt år eldre enn meg. Jeg lever et veldig voksent liv, og jeg unner Martine Lunde, Sophie Elise og Isabel Raad å leve det livet de gjør, men noen ganger kjenner jeg også en misunnelse.
Jeg har selvsagt mine øyeblikk hvor jeg både i min jobb, og mitt liv skulle ønske at jeg kun hadde meg selv å tenke på. Kunne gjøre alt jeg ønsket, og kjøpe det jeg selv ville. Uten å tenke på at jeg må sette barna mine foran egne muligheter og ønsker, når jeg er så ung. Man kan få barn hele livet, men livet uten barn kan man aldri få tilbake. Og jeg vil nok aldri klare å føle meg ung igjen. Og det unner jeg virkelig både bloggere og andre unge jenter å nyte sitt eget liv først.

LOVER JEG SKULLE ØNSKE JEG VISSTE DA JEG SELV VAR YNGRE!

Reklame | egen bok

For en merkelig uke. Først og fremst på grunn av alt som foregår inni mitt hode, samtidig som at inneklemte fridager også gjør at uken blir litt smårar. Som mange fikk med seg i går så fikk jeg tatt en liten utblåsning her på bloggen, og selv om dagene og livet akkurat nå går ganske på skinner, og er ganske harmonisk, så er det mye som foregår inni hodet i denne perioden. De siste kapitlene i boken nærmer seg nemlig for alvor nå.

Det å skrive en bok er gjerne ikke så slitsomt rent fysisk, men psykisk kan man bli ganske sliten. Det er mange opplevelser som må gjenoppleves og rives opp i, og det er gjerne de tøffeste og vanskeligste tingene som gjør at jeg tror at denne boken kan bli viktig for mange. Og det er ikke alltid så lett. Da kjente jeg at det virkelig gjorde godt med en skikkelig utblåsning i går. Det er tross alt ikke bare hagen som flyr rundt i tankene mine om dagen.

Det som er vanskeligst, og som skremmer meg mest med opplevelser som jeg gjerne ikke har snakket så mye om før, er at nå som jeg har blitt så mye eldre, så ser jeg gjerne mer alvorlig på opplevelser jeg ikke reagerte så sterkt på for noen år tilbake. Mye har nok også med at mine barn begynner å bli eldre, og at man som mamma ser opplevelsene fra et helt annet perspektiv, enn når man står i det selv.

Og nå som jeg også ser på det på en annen måte, så har jeg også begynt å lese meg litt opp på lover og regler. Egentlig mest for å sette ting i perspektiv der også. Det kan være hendelser og opplevelser som jeg ikke har tenkt på som veldig alvorlige, men som viser seg å være det. Regler som jeg skulle ønske at jeg visste om da jeg var mindre, og som jeg håper at boken min kan bidra til at andre barn på en lettere måte kan få med seg. Tidlig nok.

NY BY, OG SYV TIMER FOR EN MIDDAG!

Nå har jeg akkurat våknet opp i Stavanger! Vi reiste inn  i går ettermiddag uten barna, og hadde planlagt en middag ute med min Jan, min mor, bror og hans kjæreste. Vi hadde en kjempehyggelig middag sammen, som uten tvil var verdt den lange reisen. Etter å ha vært med dem, gikk Jan og meg videre ut på byen! Det ble en interessant kveld, som virkelig ikke tok helt av. Jeg tror alt i alt at jeg fikk ned et lite glass champagne, av en hel flaske som ble satt på bordet. Jeg fikk heldigvis god hjelp med flasken, og den ble tom til slutt.
Jeg er virkelig ikke noe flink til å drikke, og om stemningen da ikke er helt på plass, så kjenner jeg fort at det kan bli en smule kleint. Vi ble ikke på byen lenge, og gikk deretter hjem for å legge oss. Følte meg skikkelig gammel når jeg gikk edru rundt i lokalet hvor alle andre er klar for fest. Nå var det heldigvis ikke utelivet vi kom inn til Stavanger for, men for middagen. Jeg syns det var koselig, og absolutt verdt det.
Jan og meg skal kjøre hjemover igjen i dag, og det var deilig å koble av litt. Det går i ett hjemme om dagen, men å nyte tiden er ikke noe som jeg har følt at jeg kan bruke tid på hjemme, når vi har så mye som skal gjøres. Det er derfor deilig å reise vekk, og ta fra meg selv den dårlige samvittigheten for å slappe av og gjøre noe jeg har lyst til. Det er likevel mange hagemøbler som skal skrus opp, og en garasje som må tømmes for søppel, så det er nok ikke lenge til vi kjører hjemover.
Jeg synes det er deilig med en fridag midt i uken, for å kunne være sammen med Jan (og som oftes barna). Jeg tror vi trengte litt påfyll av energi, og det fant vi virkelig her i Stavanger. Vi skal ha en koselig ettermiddag med gjengen hjemme, og jeg vet at de nyter sin fridag sammen med besteforeldre i mellomtiden. Jeg ønsker alle sammen en nydelig fridag, uansett vær!

ETTER 12 ÅR SER JEG ENDELIG AT ANSVARET OG SKYLDEN ALDRI LÅ I MINE HENDER!

I dag har jeg startet dagen intenst. Jeg har skrevet i mange timer nå, på et av de viktigste kapitelene i boken min som kommer til høsten. Jeg er helt paff. Jeg blir dratt veldig tilbake på ting som jeg egentlig ikke pleier å bruke mye energi på nå, men som er viktig. Jeg gjorde også noe i går som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre etter så mange år, nemlig ta opp kontakten med personen som har vært med på å styre retningen og veien jeg tok i livet som 11 åring. For første gang nå 12 år senere, klarer jeg å se sammenhenger, og ønsker svar. Svar som jeg forhåpentligvis klarer å få. Svar som er viktige for meg, men også for så mange jenter og gutter der ute som jeg virkelig ikke håper gjør samme feilen som meg.

Når man er 12-14 år så tror man at man har mye ansvar, og at valg man tar er ene og alene man selv som står for. Noen ganger er det viktig å få vite at det faktisk ikke er sånn. Jeg satte meg ned å leste gjennom lover og regler i går kveld og ble overrasket. Hvorfor har jeg ikke visst dette i så mange år? Jeg må innrømme at jeg gikk inn å leste fordi jeg ikke fikk de svarene jeg håpet på, og måtte derfor finne ut hvorfor personen jeg snakket med, og som stod på alle svaene, ikke turte å gi meg dem, selv etter så mange år.
Man lærer så lenge man lever. Jeg håper bare at mine feil, kan bygge en mur slik at mine barn kan unngå de samme feilene. Jeg opplevde i går at jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg tror ikke at noen kunne gjøre en forskjell der jeg var som 11 åring, utenom personen som oppfordret til alt, som burde stoppet det hele, tok tak selv. Jeg tror ikke på at mine foreldre, venner eller søsken kunne forhindret noe. For nysgjerrigheten min, og naive meg som ikke visste hvor farlig det kunne være, da jeg selv gikk for å møte ham.
Jeg snakker veldig rundt handlingen nå, og det fordi jeg skriver på tvers av boken i skrivende stund, og hele sannheten kommer frem i boken. Jeg skriver detaljer i boken min som aldri har sett dagens lys tidligere, men som jeg virkelig tror vil forandre mye, og være til hjelp for både barn og foreldre i dag. Jeg innser for første gang at ingenting er min feil, og at det ansvaret jeg trodde jeg hadde, ikke har ligget i mine egne hender. Det er en lettelse for meg etter 12 år å kunne kjenne på. Og en viktig ting som barna som vokser opp i dag må lære, før de faller i hullene selv!

FLYTTE TIL STAVANGER? VANSKELIGST MED Å FLYTTE? PLUTSELIG SKUMMELT Å BLI ELDRE! +++

Hva var vanskeligst med å flytte til en ny plass sammen med barn? Det vanskeligste med å flytte til en ny plass med barna, er uten tvil tilliten som skal skapes til mennesker raskt. Barn er det mest dyrebare man har, og man vil kjenne på ubehag i starten med å levere barna i en ny barnehage hvor man ikke kjenner til de andre barna, foreldrene eller ansatte enda. Det kjente i alle fall jeg veldig på. Nå hadde Michelle gått i flere barnehager når vi flyttet, og William startet i barnehage for første gang her i Søgne. Og i dag har vi et kjempeforhold til barnehagen.
 
Hva vil du anbefale andre å gjøre når de flytter med barn? Jeg har ikke så mange ting som jeg kan anbefale andre som flytter med barn, annet enn det sosiale. Den sosiale tryggheten er alltid viktig for både deg og barna uansett hvor man bor. Så om man ikke kjenner noen i området man skal, så tror jeg absolutt jeg ville anbefalt å lagt inn en innsats både for seg selv, men også for å hjelpe barna. Et hjem skapes ikke av plassen, men menneskene man omgås. 
 
Tenker du noengang på at du vil flytte tilbake til Stavanger? Ja, jeg gjør det. Det er nok helt naturlig at jeg tenker på, selv om tanken blir mer og mer fjern med tiden. Jeg har selv bodd i Stavanger i alle år, før jeg flyttet hit, og det vil alltid være min barndomsby, og der jeg kommer fra. Jeg skulle selvsagt ønske noen ganger at vi fortsatt bodde der, og at mine barn fikk en tilknytning til plassen i større grad. Men jeg trives så godt med å oppdra barna mine her på sørlandet at det ikke er aktuelt med det første. 
Om du skulle bosatt deg i et annet land, hvilket ville det vært? Det ville uten tvil vært Kypros. Mest fordi jeg er så trygg på landet og fordi vi har så stor kjennskap til det alle sammen. Det hadde vært vanskelig å skulle bosette meg en plass vi aldri har vært. Og jeg må jo innrømme at jeg ikke har vært så mange plasser i verden enda, og i alle fall ingen andre plasser jeg heller ville bodd med barna.
Føler du deg eldre nå enn hva du gjorde da du og Jan ble sammen? Ja absolutt! Men også bare det siste året så føler jeg at jeg både har blitt eldre og mer moden i alt jeg gjør og tenker. Det er mye fint med det å bli eldre, men for første gang så kjenner jeg at fremtiden skremmer meg. Det å bli voksen er plutselig litt skumlere enn tidligere, fordi det har vært en fjern tanke i så mange år, men nå er det plutselig gått fra spøk til alvor, og jeg kjenner for første gang at det er litt vanskelig å skulle bli enda et år lengre unna 18 år!  
Hvordan fungerer hverdagen med deg og Jan? Det går selvsagt opp og ned, som alt annet. Men jeg syns likevel vi er flinke og som regel alltid enig om barnas oppdragelse og avgjørelser i hverdagen som angår barna. Vi har det mye finere sammen nå, enn for bare noen måneder tilbake. Men å bo sammen under samme tak en hel gjeng med forskjellig alder, kjønn og humør så er det selvsagt at det blir dager som er bedre enn andre. Men jeg må likevel si at jeg syns vi er et godt lag!
Var det vanskelig for deg når han begynte i jobb? Det var vanskelig å ha ham borte fra hjemmetilværelsen vår. Plutselig måtte jeg bli selvstendig igjen, og det kort tid etter at jeg hadde trengt ham som mest rundt meg. Det var utrolig vanskelig, og jeg skal innrømme at jeg flere ganger i starten hadde lyst at han skulle slutte, og heller være hjemme med meg. Det var nok veldig egoistisk av meg, for vi trengte likevel den avstanden. Det har heldigvis forandret seg helt, og jeg er så glad for at han har den jobben har har, og trives godt der.

PLANLEGGING AV NY BABY!

Nå begynner minstemann å virkelig bli større, og tanken på et siste barn har slått oss for lengst. Vi har hele tiden tenkt at vi ønsket i alle fall et barn til etter Lucas, og jeg må si at nå som han fyller tre år om kort tid, så begynner mellomrommene mellom barna mine å bli veldig store. Jeg har alltid tenkt at om jeg skal ha barn så vil jeg ha de så tette som mulig. Sånn at aldersforskjellen mellom eldste og minste ikke ble så stor. Dette var naturlig nok en tanke jeg hadde lenge før jeg ble mamma. Da jeg fikk Michelle, så var det naturlig at det ikke ville komme noen flere på mange år, før jeg fikk William 3,5 år senere. Det er for meg en stor aldersforskjell bare det.

Jeg vet at det er veldig vanlig å ha to-tre hele år mellom søsken, men er selv vokst opp med en bror bare halvannet år eldre enn meg. Og for meg har det vært en fin avstand mellom oss opp gjennom årene. Og det var derfor ikke verdens undergang å så plutselig få to tette gutter selv, med under 2 år mellom seg. Men da ble forskjellen mellom min eldste og yngste plutselig rett over 5 år. Og da begynner forskjellene å bli store om vi skal få en ny baby i løpet av de neste årene.

Michelle blir 8 år til sommeren, og om vi hadde blitt gravid i løpet av det neste halvåret så blir det fort 9 års aldersforskjell mellom eldste og yngste barnet. Noe som for meg er et helt liv mellom dem. Jeg ville ha opplevd trasalder på minsten samtidig som tenåringsproblemene til eldstejenta, og to gutter til i midten. Det vil med andre ord være utrolig vanskelig å være tilstede for alle barna. Nå føler jeg i alle fall at guttene mine er små barn sammen, samtidig som jeg har en jente som har venninner og skole i fokus.
Vi har vel akkurat kommet oss forbi den verste trassalder perioden på begge guttene, og kan vel egentlig endelig få noen litt mer rolige år. Der barna er selvstendige og i en alder hvor de fremdeles ikke har mye drama, hvor vi burde nyte stillheten og trekke pusten godt før vi skal bli foreldre til tenåringer. Tanken på å «avbryte» de rolige årene som som vi nå har foran oss, med et nytt spedbarn med våkne netter og søsken sjalusi ville jo virkelig vært å gjøre livet vanskeligere enn vi trenger.
Det er aldri en dans på roser å ha barn, og i alle fall ikke det å ha barn i flertall. Og jeg vil derfor ikke lure meg selv til å tro at det vil bli noe lettere med årene som kommer. Jeg vet at det å være mamma til barn, uansett alder, er en utfordring og krever alt av oss som person. Og for første gang så ser jeg at det ikke finnes noe perfekt tidspunkt for å gå i gang med et nytt barn, selv hvor mye vi har lyst på det. Jeg får ofte høre at vi er så unge og har mange år igjen å få en siste baby.
Men jeg vil ikke ha et barn den dagen alle de andre har flyttet ut. Jeg vil ikke da føle at jeg har et barn som ikke har noen andre barn rundt seg å leke med. Jeg vil ikke være den mammaen som får en attpåklatt og hendene mine fulle, den dagen de andre barna mine har flyttet for seg selv. Jeg vil kunne være der for dem, da. Jeg kan bare fokusere og elske de barna jeg allerede har, og tenke at jeg må kunne stille opp å være der for de barna jeg har, akkurat når de trenger meg.
Jeg kan ikke kjøre og hente etter en fest den dagen Michelle er 20 år, om jeg har en liten treåring som sover hjemme. Jeg kan heller ikke sitte å hysje på Lucas fulle huset i gutter på 15 år som ser fotballkamp i stuen, om det er en liten som sover. Det finnes faser i livet, lenge etter barna blir store, hvor jeg syns det er viktig å fortsatt kunne stille opp og møte barna mine der de trenger meg. Enten det er etter en fest, for å sørge for at de kommer seg trygt hjem, eller om det er å låne bort stuen en helg, for at venner skal kunne ha en plass å samles. Jeg tenker langt frem, fordi jeg er nødt til det som mamma.
Man kan tenke positivt og negativt om alt og alle situasjoner. Men det som ikke går ann å forandre på er det fakta at et barn tar sin plass i livet og familien, hele livet ut. Og en ny  baby er ikke bare en liten søt baby, den skal vokse opp, oppdras riktig og forhåpentlig vis bli et godt og fint menneske. Noe som alle foreldre faktisk må legge sitt eget liv til sides for å kunne oppnå. Å være egoistisk er ikke en egenskap som finnes i foreldrerollen. Jeg elsker å være mamma, men det finnes ikke et eneste perfekt tidspunkt å få et barn. Man må selv gjøre tidspunktet perfekt.

DETTE HAR VÆRT BRA FOR MEG!

God morgen! De siste ukene må jeg virkelig si at det har vært deilig å våkne opp til mandagene! Jeg vet ikke om det kommer av at jeg fra tidligere har undervurdert mandagen, eller om det rett og slett kommer av at jeg er helt utslitt etter helgen, men uansett så kjenner jeg det er utrolig deilig at enda en ny uke er i gang! Jeg føler ukene raser forbi, selv om jeg får tid til å bli sliten på veien. Jeg merker at jeg står på fra tidlig morgen til sent på natten hver eneste dag, og det både fysisk og psykisk. Jeg har mange ting som også venter meg i dag, og jeg har rett og slett ikke tid til å sette meg ned å slappe av.
I dag skal jeg ut til Sørlandsparken og IKEA for å handle en god del til ute, samtidig som jeg også må få tid til både jobb og husarbeid før gjengen kommer hjem i dag. Jeg har også både en Stavanger-tur og en Oslo-tur som jeg skal planlegge og prøve å få til i løpet av den neste uken, samtidig som jeg har en bursdag som skal planlegges. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, så elsker jeg at det skjer ting, men akkurat i dag kjenner jeg at jeg er urolig stresset og sliten. Jeg vet likevel at jeg kommer til å rekke alt, så kan jeg heller prøve å slappe litt av når kvelden kommer.
Jeg merker at jeg fortsatt føler at jeg har gått gipp av mye her hjemme mens jeg har vært på Kypros og i Dubai, og føler på mange måter jeg må ta igjen den tiden med å være ekstra flink nå, men det går jo ikke i lengden. Og det går helt fint, men det er nok forklaringen på hvorfor ting fortsatt går i ett her hjemme. Jeg kjenner likevel at det nå i ettertid har vært utrolig bra for meg å reise bort den måneden til Kypros i vår. Det har uten tvil fått meg til å sette mye mer pris på hverdagene og livet jeg har her hjemme. Og det er utrolig viktig! Ønsker alle en nydelig start på uken!

DETTE GRUER JEG MEG TIL MED BOKEN, MITT FORHOLD TIL BARNEFEDRENE, HELT OVER EX´EN MIN? +++

Reklame | egen bok

Er det noe med denne boken du gruer deg til å dele? Det er alltid litt skummelt å gi ut en bok som handler om seg selv, og eget liv. Jeg syns i alle fall det. Jeg har enkelte ting jeg deler i denne boken som jeg kun har delt med de aller nærmeste tidligere. Og det er selvsagt noe jeg synes er vanskelig å dele med alt og alle. Jeg er vel mest spent og redd for tilbakemeldingene som vil komme, og kanskje også de dumme terningskastene media gir. Min bok er ikke ment for de som misliker meg, eller mediene. Min bok er kun skrevet for deg der hjemme, til å kunne dømme. Forhåpentligvis så vil jeg oppleve utrolig mye godt med denne boken!

Når bestemte du deg for å komme med ny bok? Jeg bestemte meg faktisk for å komme med ny bok rett rundt jul og nyttår. Jeg hadde startet å skrive, og tok kontakt med forlaget mitt for å spørre om de var interessert i å gi ut en ny bok. Jeg skrev et avsnitt til dem om hva jeg ønsket denne boken skulle handle om, og sendte også over teksten jeg allerede hadde. Det ble veldig raskt laget en kontakt, og prosessen med ny bok var allerede i gang i januar.
Hva er det beste med å bo på sørlandet? Jeg tror nok uten tvil det må være å la barna mine vokse opp her. Det er en fin og rolig plass å vokse opp, og virkelig en liten plass i verden. Vi er nært havet, samtidig som vi er på landet med åkrene og masse dyr rundt oss, men med kort avstand til byen. Jeg trives utrolig godt her, og kanskje bare mer og mer med årene. Jeg vet at det er her barna vil se på som sitt barndomshjem, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med valg av plassen! Så tilfeldig å ende opp her, men likevel så riktig!
Hvordan er ditt forhold med barnefedrene nå? Forholdet jeg har til begge to akkurat nå er veldig bra, og har vært det i en lengre periode nå. Vi snakker, har en fin tone, og er selvsagt sammen når de ser barna. Jeg har også vært med min ex utenom, og han kommer også i min bursdag i juni. Jeg synes det er fantastisk å kunne ha et så avslappet og fint forhold til dem begge, og at Jan også kommer godt over ens med dem. Jeg har virkelig troen på at det kun vil være til barnas beste. Som alltid har stått høyest i min prioritet.
På hvilke tidspunkt følte du at du var helt over exen din? Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke vet helt. Vi hadde et forhold som gikk over fire år, og fikk en sønn sammen i den perioden. Det var mye følelser inne i bilde, og jeg følte på mange måter at han var en stor del av den eneste ungdomstiden jeg har hatt. Vi hadde et turbulent forhold, med mye opp og nedturer, og mye som preget meg på veien. Det var min første kjærlighet og den er vanskelig å glemme. Jeg var nok likevel egentlig kommet meg videre, den siste gangen vi prøvde å holde sammen. Og det var nok nettopp derfor jeg klarte å komme videre så lett etter det siste bruddet vårt. Men på mange måter så følte jeg at jeg måte prøve for vår felles sønn sin skyld.
Hva gleder du deg mest til akkurat nå? Jeg må virkelig si jeg har mye å glede meg til de neste dagene og ukene. Jeg gleder meg vel mest til gresset kommer på plass og hagen er ferdig. Dette skal jo skje i god tid før bursdagsfeiringen min, som også nærmer seg med stormskritt og er noe jeg har gledet meg til lenge. Jeg har invitert mange nye og gamle venner, og jeg gleder meg til å samle gjengen og være sosial igjen! Det går som regel noen uker mellom hver gang, men hvert år på bursdagen min er vel den dagen i året vi har flest venner samlet på et sted!
Du hadde et innlegg hvor du skrev om ting du angret på, hva skjedde i høst? Jeg vet at det ble en del spekulasjoner om det var bryllupet og giftemål jeg angret på å ville forandre, men det er det altså ikke. Jeg er kjempe glad for at vi giftet oss, og kanskje mest at det ble sånn som det ble. Det som skjedde i høst har jeg ikke ønsket å snakke om på bloggen, men etter mye om og men, så er dette noe som faktisk blir et stort tema i boken som kommer til høsten. Det finnes veldig mange ting som trenger å komme opp og ut i lyset, men alt er derimot ikke like bra å dele i et blogginnlegg.

SE DE FØRSTE BILDENE FRA VÅR NYE HAGE!

Vi har tre nivåer i hagen vår, takterrassen, mellom etasje terrassen og nederst i hagen. Som dere sikker har lest mye om, så har vi de siste ukene holdt på å lage vår drømmehage! Vi har bodd i det store fine huset vårt i tre år neste måned, og har det siste året laget huset mer til vårt eget, og pusset smått opp hvert eneste rom i hele huset. Nå trives vi utrolig godt inne, men det eneste som gjenstår er uteplassen. Vi har nemlig hatt betongdekke over hele tomten vår, og det har ikke vært en trivelig plass å være på fine sommerdager. Vi har brukt takterrassen vår på 120 kvm en god del, men har enda ikke fått skikkelig møblert og laget det trivelig der heller. Så nå for første gang, valgte vi å gjøre alt på en gang, å få en drømmeplass i Norges sommerparadis, her på sørlandet. Jeg tenker å vise dere en og en etasje om gangen, og begynner faktisk med mellom-etasjen som man kommer ut til rett fra kjøkkenet vårt! Jeg er veldig spent på å høre hva dere synes, samtidig som det er viktig for meg å si at dette er laget etter å kunne trives selv, og ikke om du ville trives her, det er en viktig ting å huske på. Jeg opplever ofte når jeg deler bilder fra huset at jeg får høre «her ville jeg ikke kunne trives» eller «så lite hjemmekoselig» osv. Uansett, tilbakemeldinger er alltid fint, så håper dere ser at det er typisk meg, og min stil! Har du enda ikke sett resten av huset, kan du finne tilbake til alle innleggene i kategorien «HUS/BOLIG» eller trykke HER!