SOMMERDAGER + JENTEVORS!

Denne helgen føler jeg på mange måter at startskuddet for sommeren virkelig gikk. Nå som skoleferien er i gang så skjer det noe med hverdagsfølelsen. Jeg føler at dagene går fra å bare være dager til å bli sommerdager. Likevel har guttene fortsatt en uke igjen i barnehage, og Jan har et par uker igjen på jobb. Så vi venter fortsatt på den store sommeren. En sommer som vi virkelig håper at blir fin, med tanke på at vi skal bruke hele ferien her hjemme på sørlandet.

Denne helgen derimot har vi bare hatt guttene hjemme, og dagene har gått relativt stille for seg, bortsett fra at jeg ble med jentene ut en tur på byen i går kveld. Det føles alltid godt, og når kalenderen viser en av sommermånedene så er det ganske så bra liv i Kristiansand. Jeg må jo også innrømme at det gjør godt for meg å sosialisere meg litt når tiden strekker til, og da er det ingenting som slår et jentevors med både venner og nye bekjente.
Søndagen har gått veldig stille for seg, og vi har kost oss i hagen med fotball og hagearbeid. Med andre ord, jeg har jobbet livet av meg i hagen, mens mine tre gutter har kost seg med fotballen. I tillegg har jeg forberedt noen spesielle ting jeg har store planer om å selge de neste dagene, men det får dere vite mer om i løpet av uken. Håper alle har hatt en strålende helg, og god sommerferie til de som har startet den!

MINE SOMMERFAVORITTER TIL MAGISKE PRISER!

Reklame | BUBBLEROOM

VESKE HER – KJOLER HER

Nå er sommeren her, og det er derfor på høy tid å vise dere mine sommerfavoritter akkurat nå! Jeg har funnet frem flere av mine «must have´s» for denne sommeren. Alt fra strandtøy, badetøy, sandaler, reisevesker, mobildeksel og solbriller. Kanskje nettopp det man trenger for å sette inn høygiret mot sommeren! Jeg har plukket ut alle mine favoritter hos Bubbleroom! Om vi kanskje ikke har samme stil, kan jeg garantere deg at du likevel vil finne noe du liker til gode priser  HER! Om du liker noen av mine favoritter, kan du klikke direkte på bilde eller lenkene i innlegget! Som dere ser så har jeg sett meg ut alt jeg ønsker for den perfekte sommeren min, men kanskje noe som er felles på ønskelisten hos de aller fleste jeg kjenner er de kjente skoene fra Birkenstock! Virkelig en sommer-favoritt i mange hjem, og om man skal overraske noen med en sommergave til seg selv eller noen man er glad i er dette gaven som jeg kan garantere vil falle i smak! Jeg har allerede fått sikret meg en stor reiseveske fra Dagmar til både meg selv og svigermor! En veske jeg rett og slett bare falt pladask for! Ønsker alle en god sommer-handel!

DAGEN VÅR I BILDER! + ET BARN MINDRE

Vi har hatt en nydelig lørdag her på sørlandet med guttene våre. Etter at vi hadde kjørt Michelle på hytta, og hatt en fin lunch der gikk vi ned til bestefar å koste oss ute i det fine været. Det er litt rart, men finværet kommer utrolig nok de dagene vi ønsker det mest. Både denne helgen og sist helg har vært superfin, mens ukedagene virkelig har vært kalde og sure. Så om helgene blir som dette fremover kan jeg virkelig si meg fornøyd med sommeren! Vår dag beskrives best i bilder, men jeg må si at vi har kost oss veldig. Og jeg merker allerede etter bare noen timer med kun to barn, at det er noe helt annet. Uansett hvor mange barn man har, så vil alltid “et barn mindre” være noe helt annet enn når hele gjengen er samlet. Jeg tror vi har godt av å splitte opp gjengen i ny og ne noen og enhver. Håper alle nyter helgen og lørdagen så langt!

NÅ REISER HUN FRA MEG FOR FØRSTE GANG!

Jeg begynner virkelig å merke at Michelle begynner å bli stor. Nå drar hun bort for første gang på egenhånd, for en hel uke! Det har jo skjedd tidligere at hun har vært hos besteforeldre en uke eller langhelg for vi eller jeg har vært på noe, men denne gangen reiser hun fra meg for første gang, fordi hun selv ønsker det. Jeg syns det er skummelt og gøy på samme tid at hun vokser til. Samtidig som jeg kjenner på en uendelig stolthet over hvilke flott jente hun er blitt. Om bare noen uker så blir hun 8 år! Og jeg har kun vært borte fra henne to ganger tidligere hvor vi ikke har sett hverandre på en hel uke.

Den ene gangen var når William og jeg var i Abu Dhabi i 2015, og den andre gangen klarer jeg ikke å huske akkurat nå. Uansett, så er det minimalt vi har vært hver for oss over så mange dager. Og det at hun nå reiser bort fordi hun selv har lyst, viser bare hvor stor hun er blitt. Nå skal det sies at hun bare skal være med mamma, men en liten sommerferie uten lillebrødre og alenetid med mormor unner jeg henne. Hun er så flink til å være storesøster bestandig at hun virkelig fortjener en liten ferie borte selv!

Nå har vi akkurat levert henne på hytta, og jeg tror hun kommer til å storkose seg og finne på mye gøy! Ettersom at vi nå ikke har Michelle hjemme den neste uken, vil det derfor være vanlig uke for oss som er igjen hjemme. Guttene har sin siste uke i barnehagen før sin ferie, og når vi da får Michelle hjem igjen er det virkelig sommerferie for fullt for oss neste helg! Jeg må bare få sagt nok en gang hvor takknemlig jeg er som har så unge og gode besteforeldre på begge sider av Jan og meg. Som stiller opp og kanskje viktigst av alt, ønsker å være tilstede for barna våre.

Det er vierdelig ikke noe jeg tar forgitt, men det er vanskelig å få frem i et blogginnlegg hvor takknemlig både Jan og meg er, for å ha flere rundt oss. Det blir liksom ikke naturlig å snakke så mye om på bloggen, da vi snakker sammen nesten daglig på telefon og møtes. Men jeg er takknemlig, og det er ingen selvfølge at man skal ha besteforeldre som tar barna så ofte som våre. Det er nok kanskje en av de beste fordelene med å bli foreldre så unge, nemlig at besteforeldre og oldeforeldre fortsatt er rundt og ønsker å ta en del i barnas liv!

DET FØLES HELT FANTASTISK!

Sist helg fikk vi for første gang brukt hagen slik som jeg så for meg når vi satte i gang med å lage den. Vi fikk endelig sommerværet sist helg, for første gang etter uteplassen vår ble ferdig, og vi fikk brukt hagen vår fullt ut. Når jeg ser hvor mye den er brukt bare de få ettermiddagene vi har hatt med opphold, og ikke minst denne helgen, så er alt arbeidet og jobben som ble gjort verdt det. Det er akkurat minner som det vi har fått denne helgen, jeg håpet vi ville få med en hage. Vi har hatt venner på besøk hvor jentene har hatt picnic og kost seg.

Det er både turning og fotball i hagen hver eneste ettermiddag. Jeg elsker å bo her i Søgne, og har elsket huset etter vi gjorde det til vårt eget inne. Men å få en uteplass for å nyte hverandre, familie, naboer og venner er virkelig noe jeg unner barna å vokse opp med. Jeg har selv vært bortskjemt med hage og stor uteplass til å samle venner både til hverdags og feiringer, og det har virkelig vært noe som jeg kan se tilbake på å minnes for livet. Jeg har virkelig vært heldig. Og med den store uteplassen vi har hatt, så føles det fantastisk å endelig ta den skikkelig i bruk!

Nå er sommerferien i gang, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg tror den blir bedre nå som vi har hagen å være i på fine soldager. Kanskje litt rart å si, men barna mine vil plutselig heller være ute å leke enn inne, nesten uansett vær og hvor deilig er ikke det? Jeg er så takknemlig for å ha muligheten til å bo på en plass som dette, og ikke minst for at barna mine ikke er noe annet enn vanlige barn som vår generasjon var når vi vokste opp. Jeg krysser fingrene for at finværet kommer for fullt i sommer, sånn at vi kan nyte sommeren sammen!

DA ER SOMMERFERIEN OFFISIELT I GANG!

Jeg må starte fredagen med å takke for all støtten jeg fikk i går på blogginnlegget og valget jeg tok. Som jeg ser flere av dere skriver, så blir det nok godt for meg. Nå starter sommerferien for fullt i dag, og Michelle er ferdig med nok et år på skole. Det har gått så utrolig fort, og det er helt sinnsykt å tenke på at jeg til neste år har to skolebarn! Jeg gleder meg til ferien her hjemme sammen med gjengen! Guttene har en uke igjen før sommerferien starter for dem også, men etter det er vi samlet nesten hele gjengen gjennom hele sommeren!

Dette er faktisk den første sommerferien der vi har måtte satt opp fridager og ferier på Jan, så det merker jeg blir litt uvant. Det blir derfor en sommer hvor jeg er mye alene med barna, både før og etter han sin ferie som er i juli. Det kjenner jeg skal bli koselig, samtidig som det skal bli godt å ha Jan hjemme over en lengre periode igjen. For en gangs skyld så kjenner jeg en ro i kroppen og klarer å slappe av med at vi skal være hjemme hele denne sommeren. Vi skal selvsagt noen turer inn til Stavanger, men ikke reise bort som tidligere.
Jeg vet at Jan har hatt veldig lyst til å reise noe nå som været ikke har vært noe fint. Og jeg skal vel ærlig si at jeg også har vært inne på tanken, men jeg er likevel fast bestemt på at jeg ønsker å holde oss i Norge denne sommeren, og forhåpentligvis få finværet etterhvert. Vi har jo allerede hatt mer ferie enn noen pleier å ha på et år. Så en sommer hjemme etter en vår med bare reising kjenner jeg skal bli deilig! Jeg liker å reise, men jeg skal jo også innrømme at det ikke akkurat kan kalles ferie, sånn som nordmenn flest tenker på når vi hører ordet «ferie».
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke akkurat trapper ned bloggen selv om ferien kommer, og at jeg heller ikke ligger ved solsengene gjennom hele dagen. Jeg har tre barn som selvsagt vil ALT annet enn å slappe av i ferien. Jeg nyter den type feire som man har sammen. Men for meg blir det feil å si feire. Det er mer en periode der minner blir skapt og man er sammen. Hverdagene mine er mer avslappende enn sommeren, men å være sammen med barna gleder jeg meg veldig til! Og gøy skal vi virkelig ha det! God sommerferie til store og små!

JEG HAR SLETTET INSTAGRAMPROFILEN MIN MED OVER 254 000 FØLGERE!

 -For første gang har jeg kjent meg lykkelig. Det har vært helt fantastisk. Men når jeg faller ned fra å være høyere enn noen gang tidligere, så er fallhøyden farlig stor. Det ble et fryktelig langt blogginnlegg, men jeg følte jeg nå måtte fortelle ALT i et innlegg, før kommentarene startet å komme…

Først vil jeg begynne med å si unnskyld. Unnskyld til dere, for et spontant valg etter mange avbalanserte måneder, men også unnskyld til meg selv. For all jobben jeg har lagt ned for så å kaste bort. Jeg vet at jeg trenger dette mer enn jeg kanskje har gitt utrykk for på bloggen. Jeg har hatt et helt fantastisk halvår. Og for første gang har jeg kjent meg lykkelig. Det har vært helt fantastisk. Men når jeg faller ned fra å være høyere enn noen gang tidligere, så er fallhøyden farlig stor.

Jeg skal ikke måtte forsvare meg selv på hva som skjedde eller hvorfor, for jeg har ingen svar. Men så brått som det høres ut, falt jeg plutselig tilbake i et mørkt hull i går kveld. Jeg våknet opp i dag med skikkelig vondt i hode og magen etter kveldens store nedtur. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg trodde ikke det var mulig etter at jeg har hatt det så bra over så mange måneder, uten en eneste nedtur på veien. Jeg prøver å forstå hva som skjedde, men jeg finner ikke svar.

Men noe som går igjen når jeg faller så dypt ned, er at jeg føler et desperat trang for å måtte gjøre noe. Og ta bort noe av smerten jeg kjenner på, på en eller annen måte uten å gjøre noe dramatisk. Å slette instagramkontoen min var det som først ble min «løsning» på problemet. Det var der frustrasjonen min startet, og selv om det ikke var hovedproblemet gjennom kvelden i går, så tenkte jeg vel kanskje at det var det beste jeg kunne gjøre noe med. For noe måtte gjøres.

Jeg har i to år bygget meg opp til å ikke ta spontane valg i samme grad som tidligere, selv når det oppstår et stort problem, eller en stor frustrasjon. Jeg har nemlig tapt mye på det. Veldig mye mer enn bare muligheter, men også fryktelig mye penger. Jeg har ikke ønsket å snakke om det, fordi jeg de to siste årene har lagt fokuset mitt på at jeg må overbevise alt og alle om at jeg er bedre enn som så. Det har gått over to år, uten at jeg har sett noe som helst positiv effekt på de store endringene jeg har tatt i mitt liv. Ikke økonomisk, og ikke på muligheter heller.

Det snakkes aldri om, men det er vel kanskje det verste med denne jobben. Nemlig at annonsører, tv og selgere aldri slutter å tenke på fortiden. Tidligere erfaringer mange år tilbake, eller valg jeg måtte ta. Jeg har lært at det aldri finnes noen som bryr seg. Det er aldri noen som forteller at det du gjorde var bedre enn forventet, eller at jeg leverte noe bra. Alt blir tatt forgitt, og det finnes ingenting mer. Og til syvende og sist så er det ingen som bryr seg om meg. Det er ingen som bryr seg om jeg gråter meg i søvn, og ingen som vil hjelpe når jeg trenger det mest, selv etter å vite detaljer som aldri ser dagens lys.

Dere tenker sikkert hvorfor la det gå ut over meg selv og en instagram konto jeg har bygget opp over så mange år? Jo, nå skal dere høre. Jeg valgte å ikke gjøre det i hetens time i natt. Jeg valgte å ikke ta det spontane valget, mens jeg var sint, skuffet og fryktelig lei meg. Jeg hadde også et pågående samarbeid som hadde noen timer igjen, og som jeg selvsagt ikke hadde fått betalt for om jeg ikke ventet de siste timene av storyen. Og når jeg fremdeles ønsker det når jeg våkner opp i dag, så ligger det ganske mye mer enn bare en engangs-frustrasjon bak det.

Jeg slettet instagramkontoen min fordi jeg har hatt denne kanalen i så mange år. Så mange år at jeg selvsagt har følgere som ikke lengre bruker sin profil som føler meg, men kanskje har laget nye etter så mange år. Jeg har veldig mange «dø» profiler, som selvsagt ikke gir meg noe engasjement. Det vil si at jeg den siste tiden har fått annonsører som spør om jeg på noe tidspunkt har kjøpt følgere. Noe jeg aldri i min villeste fantasi ville finne på å gjøre. Jeg var enkelt og greit bare mer populær for noen år siden. Og det sårer meg dypt at noen i det hele tatt stiller dette spørsmålet.

Jeg har også en del eldre følgere enn de fleste andre bloggere. Det er også grunnen til at mitt engasjement er mindre enn hos flere med mindre følgere. De eldre følgerne er nemlig svært lite aktiv i forhold til bare noen år tilbake, dessverre for min del. Og kanskje spesielt i kanaler som ikke gir noe som min. (trening, mat ect. gir noe til eldre følgere, og derfor et større engasjemet der til tross for eldre følgerbase) Dette er dessverre for meg, fordi samarbeids-avtaler ofte er basert på hvor stort engasjementet er hos profilene. Og i mine kanaler har det vært veldig dødt spesielt på instagram.

Jeg har hatt over 254 000 følgere, og hvert eneste bilde har nådd ut til mellom 45 000-300 000 mennesker, og profiler som er i bruk, på poster bare det siste året. Hvorfor får jeg bare da opp mot max 5000 likes på hverdagslige bilder, og normalt kun rundt 1500? Det gir ikke mening, selv ikke for meg. Er jeg så lite likt blant Norges befolkning, fortsatt? Jeg klarer ikke alle de spørsmålene jeg får og stiller meg selv. Det gjør meg så fryktelig vondt. Spesielt når det er så viktig for annonsørene, og at det faktisk står på min økonomi. Jeg er lei av at alle annonsører blir skuffet, fordi de forventer mer.

Da er det viktigere for meg å slette en bruker, for så en dag å ta i mot en ny bruker med kun aktive brukere som ønsker å følge livet vårt i bilder, kan følge meg. Jeg vil heller ha 3000 følgere med 3000 mennekser som liker meg, enn 254 000 følgere der jeg fra bunnen av mitt hjerte føler at ingen liker meg. Jeg er bare et menneske, og selv om jeg har vært i dette lengre, så slutter jeg ikke å bli skuffet av hva mennesker sier og ønsker fra meg. Jeg var aldri en Instagram-profil til å begynne med. Jeg signerte kun under på å være en betalt blogger tilbake i 2013, og det er det jeg ønsker å være. Jeg er ikke svak, som ikke tåler at noe med å slette profilen min. For første gang på noen år, tør jeg å stå opp for meg selv, uansett hva andre tenker og mener om det!

JEG FØLER MEG DRITT MOT DE SOM IKKE KAN FÅ BARN!

Jeg har flere ganger tenkt på om jeg ikke burde skrive så åpent om graviditet, og kanskje for det meste planlegging av baby. Disse tankene har vært basert på at jeg noen gang kan føle meg litt dritt mot de som ikke kan få barn, eller bruker flere år på å bli gravid. Jeg kan si at det faktisk er et tema jeg tror de fleste ikke tenker over. Jeg som alltid har vært mamma i mitt yrke derimot har faktisk tenkt en del på det. Jeg må med en gang si at jeg ikke syns vi kvinner skal tenke på det. Det er aldri en dame sin feil at en annen dame ikke kan få barn, og vi skal aldri holde tilbake egen lykke over et barn på grunn av det. Det er ikke rettferdig mot et barn.

Jeg syns likevel at det er synd. Det er synd og urettferdig at noen skal bli gravid lett, mens andre må gå i flere år, og kanskje til og med aldri får muligheten til å bli gravid. Jeg har tenkt mye på det. Hvorfor måtte jeg bli gravid som 14 åring, som ikke ønsket det. Mens det finnes damer som kunne gjort alt for å bli gravid, men ikke får den muligheten. Jeg syns å huske at det var urettferdig den veien. Jeg var aldri lykkelig over babyen i magen når jeg gikk gravid med Michelle.

Skulle jeg ønske at jeg kunne endre den tanke gangen min da? Ja, selvfølgelig. Michelle fortjente å være ønsket fra første stund, men slik var det ikke. Jeg kan ikke hate meg selv for å ikke være glad over en uønsket graviditet, på samme måte som at de som ikke kunne få barn ikke kunne tenke at det var feil. Misunnelse gjør at vi mennesker kan bli utrolig stygge. Og ikke ønske noen det beste er fort noe man tenker når man blir misunnelig. Jeg skulle ønske jeg ikke ble gravid, når jeg satt der gravid som 14 åring, samtidig som ufrivillig barnløse, selvsagt skulle ønske de ble gravid like lett som meg.

Som mamma til tre, så kan jeg ikke tenke at jeg har gjort noe galt. Ja, det er forferdelig å tenke at noen ikke kan få barn. Jeg skulle hadde selvsagt gjort noe med det, om jeg kunne. Men sannheten er at uansett hvor mange barn jeg får, så vil ikke det gjøre det lettere eller vanskeligere for noen andre å bli gravid. Jeg kan ikke holde tilbake min lykke over barna eller et svangerskap, fordi det finnes mennesker som ikke kan få barn. Jeg kan la være å snakke om ønsket om flere barn, uansett hvor mange barn jeg får, men det vil heller ikke ha noen betydning for deg.

Jeg føler med hver eneste person og familie som sitter å ønsker seg et barn. Tro meg, jeg skjønner misunnelsen og skuffelsen hver eneste gang testen viser negativ. Fordi den samme følelsen har jeg sittet i meg, bare helt andre veien. Skuffelsen over en graviditetstest som viser et resultat som man for alt i verden skulle ønske var noe annet. En redsel og misunnelse på livet som alle andre vil få og ha, mens mitt liv plutselig tok en annen vei. Tro meg. Jeg forstår.

Å være ufrivillig barnløs eller ufrivillig gravid, deler nok mer tilfelles enn hva man tror. Det blir ikke satt opp på samme måte, fordi man som gravid har et valg. Man kan avslutte, man kan på en helt annen måte få det resultatet man ønsker. Man at livet blir som det var før, eller som man skulle ønske, det gjør det ikke. Jeg skulle ønske vi ikke hadde misunnelse over andre menneske i oss, men det er helt menneskelig å sammenligne seg med andre. Men et glede over en graviditet eller en baby, skal aldri måtte skjules for noen likevel.

EN RASK TUR INNOM HOVEDSTATEN + DET BLIR EN VELDIG VIKTIG BOK!

Reklame | egen bok

I går hadde jeg en travel dag frem og tilbake til Oslo! Jeg hadde møte med flere som jobber med boken og lanseringen min av den nye boken hos Gyldendal i går. Jeg syns det er så spennende, og kanskje spesielt denne prosessen av boken vi er i nå. Jeg fikk sendt over første utkast av boken på mandag, og leste gjennom nesten hele boken før møte mitt i går. Jeg er så imponert over meg selv, og jobben som er lagt ned i denne boken. Jeg er også så takknemlig for alle som har gjort det mulig for meg å komme med enda en ny bok.

Det er kanskje litt rart å si, ettersom jeg har en bok fra før, men dette bokprosjektet er virkelig stort for meg. Mye større og viktigere enn den første boken min. Hvorfor? Jeg vil kanskje tro at det for det meste kommer at at jeg selv er blitt eldre, og for første gang beveger meg bort fra bloggen mer. Naken, var mer en bok som gikk i dybden av selve bloggen og historien jeg har fortalt mellom linjene på bloggen gjennom alle år, mens den nye boken blir noe annet, og noe eget!
Boken min som kommer i butikkene til høsten blir en viktig bok. En viktig bok for meg, og en viktig bok for mange andre. Jeg tar opp tema i detaljer og hendelser jeg aldri før har snakket om. Jeg tar opp viktige tema, som vil hjelpe barna mine, andre foreldre, og forhåpentligvis også andre unge. Jeg kjenner at det er en vanskelig bok å dele, ettersom at jeg beveger meg så langt bort fra bloggen, og tar dere med inn, lengre inn i livet mitt, enn bloggen noen gang har vært eller vil være.
Den største forskjellen fra Naken og den nye boken min, er nok nettopp at historiene er nye, og hendelser er overraskende, og tankene er mye skumlere. Jeg føler at jeg ikke ga noe i Naken annet en historier. Jeg fortalte mer enn jeg kunne hjelpe. I den nye boken håper jeg at det vil være flere som kjenner på at de har fått noe ut av boken min selv. Det er vel nettopp derfor jeg føler den er så viktig! Møte om lanseringen og planleggingen videre, gikk kjempefint, og jeg er i full gang med å planlegge stor lanseringsfest til høsten!

JEG HAR LÆRT AV MINE FEIL

Nå er det kun en uke igjen før skoleferien starter, og jeg kjenner at alle begynner å glede seg til sommeren virkelig er i gang her hjemme. Jeg skal en siste tur inn til Oslo i morgen, før jeg også tar «sommerferie» så godt det lar seg gjøre. Jeg skal jo selvsagt blogge hele sommer som vanlig, men det blir ingen møter eller Osloturer gjennom sommeren, i alle fall ikke som jeg vet om nå. Jeg skal bruke de siste dagene før sommeren til å prøve å finne ut av hva jeg ønsker videre. Jeg nevnte blant annet mye tanker jeg har for fremtiden min med dere i går, og når jeg først starter å tenke på noe så er det ikke så lett for meg å legge det til sides.

Jeg er dessverre og kanskje heldigvis skrudd sammen på en måte som ikke gir slipp på tanker og ønsker, før jeg har nådd mine mål. Jeg tror kanskje det er mye av grunnen til at jeg har kommet meg så langt i livet. Jeg har så utrolig mange ønsker og tanker, og i min verden så tas store valg på få dager. Ikke fordi jeg ikke tenker nok gjennom dem, men fordi jeg ønsker å sette kryss på enda et ønske eller en burde. Jeg har så mye som surrer i toppen min, at en mindre ting gjør livet lettere.

Nå har jeg tenkt mye den siste uken på at hva jeg ønsker å gjøre. Og jeg klarer selv å se at jeg ikke får til alt på en gang. Jeg klarer boken + en gaviditet, og jeg klarer boken, ved siden av å studere. Men jeg klarer ikke å både gi ut ny bok, gå gravid og ta eksamen ved siden av. Dette kommer jo i tillegg til en fulltidsjobb, tre barn, og et hjem jeg skal holde gående, for ikke å glemme min mann opp i det hele. Jeg er flink til å klare mye om gangen, det har jeg alltid klart. Men jeg ser også hva jeg ikke klarer, og hvor jeg ikke klarer mer.

Om jeg skal gå gravid for kanskje min siste gang, så ønsker jeg at det skal være spesielt, og så perfekt som det går ann. Jeg har lyst til å få det svangerskapet jeg alltid har drømt om, uten at noen tar bort gleden eller tiden jeg har til å glede meg til å få et nytt barn. Jeg ønsker at tiden skal gå sakte, sånn at jeg virkelig kan føle på å være gravid så lenge som overhode mulig. Og det lar seg ikke gjøre om det er hundre ting som skjer ved siden av svangerskapet. Når det kommer til å studere så er dette også noe jeg ønsker å bli ferdig med så fort som mulig.

Jeg kjenner likevel på at jeg ikke ønsker at det skal være en negativ opplevelse. Jeg liker å mestre ting, og om jeg skal mestre noe må jeg ha fullt fokus på det, og virkelig sette meg inn i det. Og med mitt liv, hvordan skal jeg klare det? Jeg har en million spørsmål når det kommer til veien videre, men det som kanskje legger tidspress på det hele, er jo det fakta at barna mine sin alder ikke kan stå på vent, og det blir bare større og større aldersforskjell mellom de barna jeg har og en baby nummer 4, for hver eneste måned som går. Og jeg vil ikke det skal være for stort gap mellom dem.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta et valg på hvilke rekkefølge ting skal skje så fort som mulig. Dette skal jo kun være positive tanker, men når jeg tenker så mye så blir det hele bare noe som stresser meg. Og da er jo vitsen helt borte. Da kunne jeg jo like godt gjort alt på en gang. Jeg er ingen superhelt, og jeg skal ikke lure meg selv til å tro at jeg klarer alt. Nå har jeg hatt det så bra over så mange måneder, at det siste jeg vil er å falle tilbake til hvor jeg var. Det vil jeg ikke tillate. Jeg har heldigvis klart å lære noe av mine feil, og det er å tenke meg godt om før jeg tar mine valg.