DET ER NETTOPP DETTE SOM KALLES Å VÆRE BARN!

I morgen er det faktisk bare en uke igjen til vi har et bursdagsbarn her hjemme. Det er helt vilt å tenke på, men minstegutten vår blir altså tre hele år neste uke! Jeg føler virkelig ikke at det er så lenge siden jeg gikk gravid med han. Og barseltiden med Lucas føler jeg på mange måter akkurat skjedde. Tiden går virkelig bare fortere og fortere med årene. Og jeg har ingen tro på at det vil slakke ned tempoet på noe tidspunkt. Jeg prøver å nyte tiden hvor barna er små så lenge jeg bare kan, men de vokser til så utrolig fort! Jeg er så glad for at jeg har kunnet kalle Lucas for babyen min så lenge som jeg har. For ettersom han har fått være minst i flokken så lenge, så har han fått muligheten til å være liten på en helt annen måte enn de andre to.
Personlig så synes jeg ikke det er noe dumt å få tette barn. Jeg har jo både testet ut med 3,5 år mellom første og nummer to. Samtidig som jeg fikk to tette, når jeg ble gravid med minsten måneden etter William sin 1 års dag. Jeg tror likevel at det er lettere for barn med større aldersforskjell å få tid til å være den minste, og lære ting i sitt tempo. Jeg følte nok selv at William ble den mellomste litt for tidlig. Og at han hadde fortjent å være lillebror lengre enn det han fikk. Men så har det blitt en flott og flink storebror og gutt i William likevel da. Så kanskje i det store bilde, så har det egentlig ingenting å si.
Barna er jo små i en så utrolig liten periode av livet. Og jeg må si at jeg virkelig føler meg flink når det kommer til å ta vare på hvert og enkelt av barna mine. Det er ikke riktig å skryte av seg selv mener mange, men det er utrolig viktig å faktisk kunne se de gode tingene man får til i livet. Og det å være mamma er noe jeg virkelig føler jeg mestrer. Jeg kan ikke si at jeg alltid føler at jeg mestrer det. Men når det kommer til å se ungene mine, og være god og tilstede for dem uansett hvor mange forskjellige aldere og faser jeg har barn i, det er jeg veldig flink til. Til mer barn man har, til større alder og utfordringer må man ta hensyn til på en dag.
Jeg tror nok kanskje det er noe som blir veldig glemt. Man tenker som regel på alder hele tiden, når man tenker på barna og andres barn. Men det som virkelig har noe å si i hverdagen, er jo i hvilke fase av livet barna er i. Hva er utfordringene, hva mestrer de, og kanskje viktigst at alt: Hva trenger de meg til? Trøste, kose, mate og stelle? Lære å snakke, gå og være en trygg havn for? Lære å være en god venn, lære å sykle, og den store skumle overgangen til skolestart? Lekser, alenetid, og trøbbel med venner, plutselig en å kunne snakke med? Jeg er ikke kommet lengre på veien min enn dette. Og jeg har mange faser og perioder jeg skal gjennom i fremtiden. Men av de jeg nevnte nå, så er alle mine tre barn helt forskjellige på hvilke rolle jeg skal ta når det kommer til akkurat dem, akkurat nå.
Det endrer seg ofte, og jeg må være tilstede for alle barna mine alltid. Det er noen som trenger det mer eller oftere enn andre, samtidig som det er utrolig viktig å huske på de som «egentlig ikke trenger det» for de gjør jo det. Jeg er en flink mamma, det tror jeg virkelig på. Det er ikke dermed sagt at det alltid er like lett å være mamma for alle barna samtidig. Og det er heller ikke alltid lett å være mamma til et av barna når viljen står i mot. Trassalderen er fra 3-4 års alderen, og jeg tror at den aldri slutter etter det. Det kommer en personlighet og vilje ut av en viktig periode i starten av livet. Og mine barn er både veloppdratt, høflige, og snille barn. Men de har sine øyeblikk alle sammen! Og det er nettopp dette som kalles å være barn!
0 kommentarer

Siste innlegg