DØDSANGSTEN SOM IKKE SLIPPER TAKET

Nå er det bare 12 dager igjen til avreise, der kursen settes mot Kypros for en hel måned. Jeg føler de siste ukene og månedene har rast av sted, og nå skal vi plutselig snart reise. Jeg har allerede begynt smått å pakke klar de viktigste tingene, for det sier seg selv at når man skal være borte så lenge, så trengs det litt ekstra ting som man kanskje ikke trenger ved en ukes ferie.

Frem til nå har jeg helt ærlig bare gledet meg, jeg tror genuint at meg og Michelle har godt av denne turen sammen, og jeg tror hun spesielt har godt av det å være litt alene sammen med meg, og det tror jeg for så vidt at jeg også har godt av. Det er noe helt eget å bare være oss jentene litt av og til.

Men de siste dagene har jeg også begynt å få litt kalde føtter. Ikke i forhold til det å reise bort fra Jan og guttene, men egentlig litt mer i forhold til det å være alene. Jeg tror jeg har kommet i den alderen der man plutselig bekymrer seg mer enn nødvendig. Jeg har kunnet tulle med skumle ting før, mens nå slipper det liksom ikke helt taket.

Og etter å ha sett timesvis av Madeleine McCann dokumentaren på mandag, så har ikke akkurat tankene roet seg. Og de siste nettene har jeg også slitt med å sove ordentlig, rett og slett fordi jeg drømmer om alt fra haier, kidnappere, terrorister og flystyrter. Jeg vet det høres overilt ut, men ja, som jeg sier, så slipper det liksom ikke helt taket. Jeg håper i alle fall dødsangsten slipper taket i god tid før avreise, for det er virkelig helt uaktuelt å dra med de tankene ned der..

0 kommentarer

Siste innlegg