EN STOR UTBLÅSNING FRA MEG!

Jeg kjenner jeg blir trist, men samtidig veldig provosert og sint når jeg leser gjennom kommentarfeltet mitt i dag. Det er lenge siden jeg har fått mye dritt, men nå skriv jeg plutselig en overskrift som har provosert mange. De som kjenner meg, eller som har følgt meg lenge vet at jeg er fryktelig flink med overskrifter, og gjerne noen ganger for flink. Jeg har virkelig prøvd å tone det ned så mye som mulig for å unngå kllikkoverrskrifter. For ja, jeg prøver faktisk å unngå det. Men som det er en gammel vane jeg har, og tro meg jeg prøver alltid å finne en overskrift som faktisk kan bli gjenkjent i teksten. 

Det henger nok likevel mye igjen i fra tidligere. Og mange tenker før de leser innleggene mine, at overskriftene mine mest sannsynlig ikke har noe med teksten å gjøre. Det er veldig synd, for som oftest så gjør den akkurat det. Men om man ønsker å finne feil å gjør man som regel det. Men om dere leser overskrifter media, for så å lese artikkelen eller se en video, så er det veldig ofte at det ikke finnes likheter overhode i hva man så for seg når man først trykket seg inn. Og dessverre så kan jeg ikke si at en blogg skal ha noen andre regler enn en avis.

Men i og med at det er flere som har reagert og klaget til meg om det, har jeg likevel prøvd å gjøre en forskjell. Så neste gang, prøv å finn sammenhengen fremfor å prøve å finne feil. Det var egentlig ikke dette som provoserte meg når jeg leste kommentarene i sta, men det var med på å lede inn på et tema. Et tema som egentlig er ganske alvorlig. Må jeg virkelig se ut som jeg elsker noen på en blogg for å ha en grunn til å ha giftet meg? Det virker nemlig som for noen, at sånn jeg trykker meg på bloggen har alt å si på hvordan mitt liv bør eller skal være. 

Jeg giftet meg i privatlivet mitt, ikke som en offentlig person. Hvorfor jeg giftet meg har jo ingen noen med, men man kan jo selv tenke seg frem til at det kanskje er to personer som elsker hverandre? Jeg hadde i alle fall trodd det om jeg så noen gifte seg. At jeg reiser til Kypros for 5 uker, skal da ikke kunne veies opp mot et helt ekteskap, som forhåpentligvis skal vare livet ut. Jeg er ikke redd for å si akkurat det jeg føler, men det slår som regel også tilbake på meg. Ja, jeg liker å ha ansvaret for barna alene, men alle som kjenner meg vet også at jeg egentlig hater å være alene. Så hva veier sterkest, en setning jeg sier, eller noe alle som kjenner meg vet? 

Noe annet som også fikk min oppmerksomhet er jo at jeg reiser bort, og at jeg må være glad for å få lov i det hele tatt. Altså, om jeg ikke får lov til å reise bort, eller i det hele tatt må spørre om lov, så har vi ingenting i et forhold å gjøre. Jeg skulle selvsagt ønsket at vi kunne dratt hele gjengen, men det er ikke noen mulighet for det denne gangen. Betyr det at jeg er heldig? Jeg er heldig som har en mann som elsker meg, og som elsker barna mine, og som ikke stiller spørsmål til hvorfor, men heller pusher meg opp og frem. Han heier på meg og mine valg, samtidig som jeg respekterer han. Hvorfor må dette ses av hele landets befolkning for at det skal være ok? 

0 kommentarer

Siste innlegg