ET VELDIG PERSONLIG INNLEGG HER PÅ MORGENKVISTEN!

Det er utrolig lenge siden jeg har kunnet skrevet dette, og om jeg ikke tar helt feil, så er det nok faktisk den første gangen jeg skrive det. Det er første gang jeg tør. Fordi det er første gangen det faktisk er en sannhet i det. Fra bunn av mitt hjerte så har jeg ikke hatt det så bra som jeg har det nå på veldig lenge. Så lenge at jeg hadde glemt hvordan det føltes. Nå er det over et halv år siden ting begynte å snu, og jeg måtte ta tak i meg selv. Gjøre noe for å endre måten jeg så på livet.
Jeg hadde ikke hatt det noe bra med meg selv på flere år, og hadde mistet gnisten. Jeg måtte gjøre noe for å endre synet på livet før det var for sent. Og utrolig nok så klarte jeg det. Jeg ønsket å endre mitt eget syn på livet så mye at jeg klarte det. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg trodde ikke jeg ville klare det. Jeg trodde ikke det var mulig for med å noen gang bli lykkelig og helt avslappet og tilfreds med det livet jeg har.  Men livet overrasker, og jeg har aldri sluttet å imponere meg selv.
Jeg har innsett at man faktisk må selv endre måten man tenker, og finne de små tingene i hverdagen som styrker gleden. Fokusere på hva man har fått til, i stede for hva man ønsker og vil. Jeg måtte endre mye den dagen jeg gikk inn for å bli bra igjen. Jeg la vekk alt som kunne få meg til å føle meg mindre bra. Pinters ble noe av det første jeg slettet. Der er det jo nesten bare om å gjøre å finne mest mulig man ønsker og vil i løpet av livet. Jeg sluttet også å følge enkelte bloggere som ga meg dårlig selvbilde, eller gjøre at jeg følte meg mindre bra i mitt eget yrke.

Jeg ryddet veien som jeg en dag lagde for meg selv. Jeg sluttet å ha fokus på at jeg ikke var bra nok. Tankene om at jeg var kjedelig om jeg bare var Anna. Jeg sluttet å bry meg om vekten, fordi jeg aldri kommer til å få tilbake kroppen min som 18 åring noen gang igjen. Hvorfor skal jeg fortsatt fortelle meg selv «at jeg er 20 kilo mer enn før svangerskapet med Lucas», når det ikke var en normal vekt for meg den gang en gang. Jeg blir eldre, og jeg koser meg. Livet er for kort til å bekymre meg for å lengte tilbake til en kropp jeg aldri får igjen.

Jeg tror mye av det å finne lykken kommer av å slå seg til ro med enkelte ting og akseptere hvor man selv er i livet uten å tenke på hva alle andres mål er, eller hva andre har fått til. Det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å trives med hverdagen min, og jeg følte på flere tidspunkt at hverdagene mine ikke betydde noe. Jeg ikke gjorde noen forskjell og at det aldri var noen som satte pris på meg og mitt arbeid Jeg har en veldig ensom jobb, og omgås ikke noen kollegaer daglig. Og da å kjenne på at man ikke trives, blir fort vanskelig å ta seg av alene.

For første gang i mitt 23 år gammle liv kan jeg virkelig si at jeg er lykkelig. Jeg trives i hverdagen. Jeg elsker å være mamma. Jan og meg sitt forhold har vært fint og stabilt over lengre tid, og venner og familie holder meg sosial. Jobben trives jeg med. Og hus og bil har jeg akkurat det jeg kunne drømt om. Jeg har det fint, jeg våkner opp om morgenen å vil stå opp. Jeg vil gå på butikken for å møte mennesker. Jeg vil være her. Alt er ikke perfekt, men det er vel akkurat den koden jeg har klart å knekke. Livet skal ikke være perfekt, selv om man er lykkelig! Men jeg tror på at man selv kan lære seg å bli lykkelig, om man legger energien på riktig plass!

0 kommentarer

Siste innlegg