FRYKTEN FOR HVA DU MENER OM MEG…

Det er rart med det, men den siste tidens blogginnlegg har gitt meg en følelse som minner om den jeg satt med i 2015. Egentlig midt i min store følelsesbølge mellom min ex, og min mann. Følelsen jeg sitter med nå, har ikke så mye med de to å gjøre, men mer om hvordan jeg var på bloggen, og hvordan ting fungerte på jobbfronten. Jeg bodde på Kypros på den tiden, og innleggene kom liksom med en sånn deilig flyt. Samtidig som at responsen fra lesere var unormalt positiv. Jeg er faktisk utrolig takknemlig, og positiv overrasket over den responsen som har vært de siste ukene!

Jeg føler mye har forandret seg siden 2015. Spesielt i forhold til hvordan vi oppfører oss på nett. Folk er blitt helt utrolig flinke til å bli provosert, samtidig som terskelen for å hamre løs på tastaturet synker for hvert år som går. Det er nok mange grunner til det, både blogger, sosiale medier, og ikke minst media påvirker oss i stor grad når det kommer til hva vi skal synes om et menneske, eller et produkt for den saks skyld. Jeg føler bare at det toppet seg litt i 2018, og jeg ser jo at det ikke bare er bloggere det går ut over. Det går egentlig på alle som har en sterk mening, kanskje spesielt også politikere.

På mange måter har jeg i 2017/2018 følt meg som et medieobjekt mer enn noen gang. Og det har etterhvert gjort meg mer tilbakeholden. Ikke fordi jeg ikke sitter med sterke meninger, men rett og slett fordi jeg føler meg tvunget til taushet. Jeg er faktisk ikke sterk nok til å stå i stormer gang etter gang. Det har jeg heldigvis og dessverre innsett. Heldigvis, fordi jeg har det bedre med meg selv nå. Dessverre, fordi det beviser at man kan hetse noen til taushet.

Før delte jeg nesten alt, men i dag finnes det mye jeg holder tilbake. Fordi jeg vet at ting vil bli vridd til noe annet i media, for så å bli delt i sosiale medier, for så å få bøttevis med kommentarer, som til slutt resulterer i at flere leser kommentarfelt enn det er som leser saken. Men fakta er at jeg er et helt vanlig menneske som handler på butikken jeg også. Og da er det veldig ubehagelig å alltid sitte med en liten frykt i forhold til om du liker meg eller ikke, om du er en av de som ønsker meg vondt, eller om du er en av de som synes jeg er bra.

Men en ting skal jeg klappe meg selv på skuldra for, og det er at jeg har blitt utrolig mye flinkere til å faktisk by på meg selv i møte med nye mennesker. I stedet for å gjemme meg og uroe meg for hva nye mennesker synes om meg, så tar jeg ett steg frem og viser hvem jeg egentlig er. Det har faktisk gitt meg flere nye venner, som faktisk blir kjent med meg som en helt vanlig 22 åring. For det er jo faktisk det jeg er.

0 kommentarer

Siste innlegg