HVEM SIN FEIL ER DET NÅR BARNEHAGEBARNA MOBBER?

For første gang i mine åtte år som mamma, koker det inni meg. Selv om jeg har gitt det tid, så klarer jeg ikke roe meg ned. Hvem sin feil er det egentlig når barnehagebarn, mobber andre barn? Jeg liker å legge skylden direkte på foreldrene deres, men dypt inne kjenner jeg også at jeg kjenner på en enorm selvfølelse. Jeg hater det. Jeg hater å ikke kunne beskytte mine egne barn fra verden, men akkurat dette.. Det kom noen år før tiden!
Jeg har gått noen runder med meg selv og vært usikker på om det har vært noe smart å dele dette. Men nå sitter jeg her å skriver, og jeg føler det er viktig. Jeg føler at skrivingene og ordene jeg legger svart på hvitt er det eneste jeg kan gjøre, for å forsvare meg selv og mine barn. Jeg kjenner at jeg er illsint, og jeg er glad det ikke var meg som sto i denne situasjonen når det skjedde. Jeg tror nemlig ikke jeg hadde reagert så politisk korrekt mot dette barnet som sa setningen jeg aldri håpet noen av barna mine skulle få høre:
«Pappaen din er ikke den EKTE pappaen din». Jeg får et stikk i hjerte nå som jeg skriver det! En liten 3-5 åring som sier dette til min fireåring. Han må jo ha hørt dette fra noen, for det er ikke noe man bare finner på. Alle barna mine har kallt Jan for sin pappa, og naturlig nok så er det den eneste pappaen de føler at de har. Hvilke stygge mennesker har en trang som foreldre å sitte å snakke om dette enten til eller foran barna sine? Hva vet vell de egentlig om privatlivet vårt, eller i denne sammenheng, min sønn sitt liv.
Ja, det stemmer at Jan ikke er biologisk far, med andre ord ikke har laget to av mine barn, men EKTE pappa skal jeg love dere at han er! Det er ingen som har en trang til å snakke om andre barn som er adoptert eller av en eller annen grunn kun har et av foreldrene tilstede. Jeg skylder på meg selv for å ha delt livet mitt på en blogg. Jeg skylder på meg selv for å ikke ha visst at denne kunne komme så tidlig. Fordi det dessverre finnes foreldre som lar barna høre og ta del i saker som aldri burde blitt sagt eller diskutert med barn rundt.
Morsinstinktet mitt har lyst til å være stygg tilbake. Det vil jeg ikke legge skjul på et eneste sekund. Jeg bryr meg kun om at mine barn skal ha det bra, og trives de stedene jeg leverer dem. I dag kan jeg ikke si at jeg var så glad for å gå fra guttene mine. Jeg ønsket å se denne gutten, jeg ønsket å se hvem det var, og ikke minst se hvem foreldrene var. Jeg ønsket å si i fra! Vi skal liksom være gode forbilder. Jeg skal liksom være et godt forbilde. Når barn mobber, så kommer det fra en plass, og det er som regel foreldre som starter noe som aldri burde blitt startet!
Jeg er tom for ord, og jeg føler jeg vil bare gi opp og ta med barna mine og gå. Samtidig så har jeg et ansvar. Og en kamp jeg faktisk ønsker å ta. Barna mine vet heldigvis om sine biologiske foreldre. Men fireåringen min er selvsagt ikke moden nok til å forstå hva det vil si likevel. Og da å få den fra et annet barn, som jeg faktisk tror er mindre, er helt sykt! Og alt for mange år før forventet. Barnehagen skal være en trygg plass, hvor mine og andres barn skal ha det bra. Den dumme og stygge setningen ødela det!
0 kommentarer

Siste innlegg