JAN STÅR I VEIEN FOR FRIHETEN MIN

Denne uken har startet så bra med to flotte soldager på rad her på sørlandet. Jeg vet jeg er skal få mer enn nok sol i ukene som kommer, men det er deilig å se at våren virkelig er kommet her hjemme også. Når sommerferien kommer, så er jo planen at vi faktisk skal være i Norge hele ferien. Noe som aldri har skjedd for meg tidligere. Jeg håper derfor på samme varme og gode sommerdager som vi faktisk fikk i hele fjor. Om det plutselig går noen dager med regn og skikkelig dårlig vær, så ser jeg vel for meg at vi hopper på et fly til varmere strøk likevel.

Jeg fikk startet pakkingen her i går, og må virkelig si at jeg kjenner avreise til Kypros nærmer seg. Jeg merker at jeg kjenner veldig på følelsen av at jeg skal være lenge borte, men egentlig så skal jeg jo ikke det. Ferien vår sist sommer var jo tre uker på Kypros, dette er kun to uker mindre enn hva jeg skal være borte nå. Jeg er veldig takknemlig for å ha muligheten til å kunne jobbe hvor som helst, samtidig som jeg kjenner at jeg noen ganger tar det litt for gitt. 

Nå som jeg skal reise, så kjenner jeg veldig på følelsen av at jeg skulle ønske hele gjengen kunne blitt med. Jeg kunne selvsagt tatt med alle tre barna selv, men da blir det veldig mye mindre tid til å jobbe, som er en viktig del av turen. Jeg skulle ønske Jan hadde den samme friheten som meg til å være med, og gjøre det mulig å kunne reise hele gjengen. Jeg føler jo på mange måter at det er Jan med sin vanlige 8-16 jobb som stopper oss i å ha den samme friheten som før, samtidig som jeg selvsagt er glad for å ikke være alene om å forsørge familen. 

Det er lettere sagt enn gjort å reise bort alene med tre barn, når man faktisk skal jobbe store deler av oppholdet. Jeg tviler ikke på at jeg hadde klart det, men jeg tror bare ikke guttene hadde fått det samme ut av turen som det Michelle får. Hun trenger ikke at jeg ser på henne hele tiden, tvert i mot så er jo hun faktisk veldig selvstendig. Men jeg vet jo at jeg ikke nølte et eneste sekund når jeg flyttet ned med to barn alene, når jeg var alenemamma i 2015. Det var jo aldri noe spørsmål den gang om jeg skulle ha med begge eller ikke akkurat. 

Og tilbake i 2015 hadde jeg jo barn som var mindre enn hva Lucas og William er i dag, så det er jo ikke akkurat barna som er noe problem her. Det er vel bare hva man er vant med å dele. Jeg har aldri vært alenemamma for tre barn, selv om jeg vet jeg hadde klart meg fint på egenhånd, så er det alltid fint å kunne legge ansvaret på en annen person for en times tid mens jeg jobber. Den muligheten får man ikke alene. Man blir veldig fort vant til å være to om ansvaret. 

Akkurat nå så hadde det føltes mer riktig å ta med alle, også Jan, på turen. Men det kan vi ikke. Og da tror jeg guttene har det best med hverdagen og barnehage mens jentene i huset er borte. Det føles selvsagt ikke helt riktig, men det er heldigvis snakk om en så liten periode, og som jeg har nevnt tidligere, om det skulle oppstå noen uforutsette problemer underveis, så er det ikke verre enn at Jan flyr guttene ned til meg, for så å fly hjem igjen alene. Dette er ikke ment til å bli noe vanskelig, og det finnes så mange løsninger for å unngå at det blir vanskelig for noen. 

0 kommentarer

Siste innlegg