JEG ER ENDELIG SELVSIKKER NOK TIL Å RIVE MEG BORT!

Det jeg akkurat har vært med på nå har vært et eventyr! Jeg har lært så utrolig mye, og mer enn jeg trodde når jeg først reiste bort. Jeg har vært med på en tv-innspilling jeg sent vil glemme, og jeg gleder meg utrolig masse til det kommer på tv. Jeg får ikke lov til å si noe om hvilket program jeg har vært med på riktig enda, men jeg kan love dere at dere vil få se en helt ny side av meg. Jeg er så utrolig stolt over alt jeg har fått til bare med å takke ja, og reise inn til denne innspillingen. For dere som har fulgt meg lenge, så har jeg vært åpen om angsten min. Jeg har hatt angst mot flere ting, og det å dra bort hjemmefra og omgås med mange nye mennesker har stått høyest på listen over de tingene angsten min har slått mest ut på de siste årene. 

Jeg har uten tvil hatt det lettere det siste året, men det er fortsatt noe som ligger der, og som uansett på sitt vis spiller en stor rolle i alt jeg gjør. Jeg har derfor ikke takket ja til noen form for TV-innspilling hvor man må reise bort og bli borte over en lengre periode. Det siste jeg prøvde meg på var Skal vi danse for tre år siden, og jeg endte opp med å trekke meg før det i det hele tatt hadde startet, og det har gjort vondt helt siden, og gjort til at jeg heller har trukket meg bort fra alt tv, enn å måtte ende opp med å trekke meg. Så jeg følte virkelig jeg hadde kommet veldig langt når jeg i år takket ja til å være med på det jeg nå akkurat har kommet hjem i fra. Mitt største og eneste mål med å være med på dette, var å overvinne en frykt jeg har hatt alt for lenge, uten å måtte trekke meg! Og det klarte jeg!!

Jeg er så uendelig stolt over meg selv og hvor langt jeg er kommet. Jeg er stolt over å tørre, og stolt over å stå i det. For det har ikke bare vært lett. Jeg føler likevel at denne tv-innspillingen ga meg mer enn noen psykologtime har klart, og det bare på noen få dager. Jeg er kommet så langt på å være her, og omgås med fantastiske mennesker som man blir tettere med enn det er mulig å forestille seg. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive navn allerede nå, men det er noen enkelte som fortjener en ekstra stor hyllest til hvordan de tok vare på meg, og gjorde det lett for meg å kunne være meg selv. Jeg har virkelig fått venner for livet, og jeg er så evig takknemlig for alle jeg ble så godt kjent med! 

Det er ikke bare bare å bli satt en plass med en haug av nye mennesker man skal være tett på 24 timer i døgnet, samtidig som man skal håndtere helt nye utfordringer for alle, i stressende situasjoner hvor vi alle er like slitne, og det med flere kamerateam oppe i ansiktet. Uten mobil, og muligheten til å ringe hjem. Man glemmer tid og sted, og selv hva klokken er, eller hvilken dag og dato vi hadde på utsiden. Det var umulig å holde styr på. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å miste kontrollen på den måten. Og for min del er det nesten ingenting viktigere for meg til vanlig enn å ha kontroll på det aller meste. Jeg trodde det skulle bli godt og lett å komme hjem, men det er rart hvor fort man omstiller seg, og nå har det plutselig tatt tid å komme helt tilbake til hverdagen igjen. 

Det er ingen tvil om at jeg har lært utrolig mye denne høsten, men kanskje viktigst av alt og det som har overrasket meg mest er alt jeg har lært om meg selv. Hvem er egentlig jeg, når barna er langt borte og jeg kun har meg selv å tenke på dag inn og dag ut? Hvem er jeg i en gruppe med nye mennesker? Jeg har vært mamma hele mitt voksne liv, og det skulle plutselig et tv-program som handler om noe helt annet enn å finne seg selv til, for å finne ut hvem jeg er som person. Jeg er kommet hjem med en helt annen form for selvtillit og selvstendighet, og for første gang kan jeg si at det var dette og en god venninne som skulle til for å bli kvitt angsten min! Jeg skulle ønske jeg hadde blitt kjent med denne personen tidligere, for det er på kort tid blitt en av mine aller beste venner! 

For første gang gleder jeg meg til å se hvilke TV-forespørsler som venter meg i fremtiden, og jeg tør med sikkerhet å si at dette ikke var siste gang jeg er på TV. Jeg har plutselig lyst til å være med på ting jeg tidligere kun har fryktet, så jeg tror det blir noen spennende år foran meg. Jeg har planer om å fortsette å dele med dere, både på snapchat (annarasmussen) og min nye instagram konto, men mine dager som blogger er nå over. Jeg er stolt over alt bloggen har gitt meg, og tar virkelig med meg alt bloggingen har lært meg, men det tar for mye tid, og jeg føler at veien videre for meg tar en ny retning. Jeg skriver mine siste ord her inne med stolthet, og takknemlighet. Tusen takk for all støtten, forståelsen og motivasjon dere har gitt meg gjennom 10 år på bloggen. 

Jeg tror ikke dette kommer som et sjokk, jeg har vært mye borte fra bloggen det siste året, og for meg handler det alltid om å gi alt eller ingenting. Og derfor stopper jeg her. Jeg skal fortsette å dele livet med dere i sosiale media, selv om bloggen legges bort for godt. Bloggen i seg selv er ikke like viktig lengre som den en gang var, og jeg føler for første gang at jeg er selvstendig og selvsikker nok i meg som ung kvinne til å klare og trekke meg bort fra bloggen. Jeg har alltid trodd at jeg enten må være mamma-anna eller blogg-anna, men for første gang har jeg klart å finne en sikkerhet inni meg på at Anna i seg selv, er mer enn bra nok for menneskene rundt meg! Tusen tusen takk for meg! 

0 kommentarer

Siste innlegg