JEG ER LETT PÅVIRKELIG!

Etter min utblåsning sitter jeg igjen med flere tanker, og dette angår mine egne tanker om min mann og mine barn. Jeg er veldig lett påvirkelig merker jeg. Jeg blir påvirket og berørt av hva som skrives. Jeg får dårlig samvittighet, og tenker er jeg unormal som velger å reise bort? Er jeg unormal som tar med meg et av tre barn? Burde jeg være mer politisk korrekt som mamma, og menneske? Jeg stiller meg selv en million spørsmål om alt og ingenting. Mye basert på hva jeg selv leser at andre syns og mener om meg og mine valg. 

Jeg tror alle mammaer og kanskje også pappaer kan kjenne seg igjen i den evige dårlige samvittigheten og frykten for at noe skal være urettferdig mellom barna. Jeg som alle andre foreldre har ingen jeg elsker høyere, eller setter mer tid på i forhold til barna mine seg i mellom. Jeg likestiller dem så godt som mulig, og de får alle sitt etter behov, perioder og faser. Jeg vil kun gjøre ting riktig, og jeg kan vel si at jeg er glad i barn generelt, men mine egne kunne jeg gjort alt for. Det er derfor den dårlige samvittigheten ligger så lett tilgjengelig. 

Og kanskje også derfor den er så lett å påvirke meg, selv for ukjente mennesker. Når jeg blir kritisert for å velge med meg et barn, for så å reise bort en måned fra de andre, så får det meg til å føle meg helt jævlig. Det er ikke det at det er så stygg kritikk at det gjør noe, men det gjør noe med mitt eget syn på hvordan jeg handler, eller tar valg som mamma. Og jeg føler plutselig selv at valget jeg var så sikker på når jeg tok det, plutselig ikke er det rette å gjøre lengre. Blir det feil for guttene, og tror virkelig folk at jeg velger med meg Michelle fordi hun betyr mer for meg  enn hva guttene gjør? 

Jeg vet jo at om jeg kunne valgt så hadde jeg tatt med alle tre, og uten tvil Jan også. Det er jo drømme situasjonen min, og noe jeg må innrømme jeg fremdeles bare 11 dager før avreise enda har et håp om. Selv om jeg vet at det ikke er mulig, eller kommer til å skje. Jeg skal på jobbreise, for å fokusere på boken, og tiden fremover. Det var aldri aktuelt å ta med meg alle barna alene. Da ville vi jo kun vært på ferie, og det får vi jo massevis av sammen til sommeren. Alternativet var å reise bort alene. Så valgte jeg å ta med det eneste barnet per dags dato som er selvstendig nok til å kunne være med, og samtidig kunne kose seg på turen. 

Jeg er egentlig blitt veldig flink til å skryte av meg selv som mamma, men det betyr ikke at jeg ikke kan påvirkes i feil retning for det om. Jeg håper inderlig at det blir en magisk tur som vi alle har godt av, og ingen har noen sinne hatt vondt av å savne noen så vidt jeg har fått med meg. Og jeg må innrømme at jeg selvfølgelig allerede gleder meg til gjengen er samlet, og vi kan ha en magisk lang påskeferie sammen alle fem på Kypros i år! Jeg vil kun det beste for mine, og det irriterer meg at det ikke i alle innleggene mine kan virke sånn. 

0 kommentarer

Siste innlegg