KJÆRLIGHET KAN GJØRE SÅ FRYKTELIG VONDT.

Det føles ut som en halv evighet siden jeg har satt meg ned med et åpen hjerte og skrive sort på hvitt hva jeg føler. Jeg har lenge vært redd for om jeg er ferdig med å være så personlig. Jeg har nemlig ikke holdt tilbake fordi jeg har hatt lyst, men fordi jeg føler jeg ikke har hatt noe valg. Jeg har alt for lenge nå brydd meg om tilbakemeldingene jeg har fått på alt jeg deler og legger ut. Det er så mye dere egentlig ikke vet om meg, og jeg har lenge prøvd å være meg selv til punkt og prikke, men på et tidspunkt ga jeg opp, fordi det går ikke. Jeg er på ingen måte ferdig med å dele. Jeg må bare på et tidspunkt prøve å ikke bry meg. 

Lenge har jeg holdt tilbake, fordi jeg helt ærlig ikke har klart å stå i en storm med alle sidene av meg selv lagt på bordet. Alle har visst hvordan de skal knekke meg ned, om de ønsket å gjøre det. Noe mange også har brukt mye tid på å gjøre de tre siste årene. Jeg har med tiden trukket mer og mer av den egentlige meg til sides. Nettopp fordi jeg er lei av å få klage-meldinger fra barnevern i posten for alt jeg skriver. Men hvem kan egentlig sende en klage på meg, for å være åpen om følelser. Jeg trodde det var en positiv egenskap. 

Jeg hørte på en sang i dag, som virkelig fikk meg til å tenke. Det er ofte sånn at sanger kan spilles igjen i akkurat hvordan man selv har det, og denne følte jeg traff meg som hånd i hanske. Det er ting som har skjedd denne høsten som jeg har valgt å si lite om. Ingenting om for å være helt ærlig. Ikke her på bloggen, men heller ikke med vennene mine eller andre en aller nærmeste familie. Ting som har gjort at jeg har vært veldig sint og frustrert, og ikke fått ut alle tankene mine som jeg skulle ønske. 

Det som har skjedd har fått Jan og meg til å ikke være så nære som vi alltid har vært. Kanskje fordi jeg har følt at vi har hatt forskjellige ting å tenke på, men mest fordi jeg syns det har vært vanskelig å ikke føle på en forståelse, eller mine øyne den støtten jeg skulle ønsket. Men så hørte jeg på en sang i dag som fikk meg til å tenke. Jeg har vel følt helt siden kun noen dager etter bryllupet at ting har forandret seg, og det som skjedde gjorde alt så mye mer tydelig. Ting har ikke vært som før på lang tid. 

Jan og meg har vært sammen i tre år nå, vi har klart oss gjennom veldig mye. Når det har stormet som verst, så har vi likevel være hverandres støtte, og hverandres bedre halvdel. De siste ukene har jeg følt at vi har stått på forskjellig side. Men sannheten er vel kun det at vi har begge hatt alt for mye på våre egne skuldre. Og da har det blitt vanskelig å støtte hverandre på veien, i alle fall like mye som før. Men det betyr ikke at vi ikke er på samme lag… Og jeg må slutte å tenke at Jan er en som vil meg vondt, for innerst inne vet jeg at det ikke finnes noen i verden som vil meg mer godt enn han! 

0 kommentarer

Siste innlegg