NÅ MÅ JEG FÅ ET NYTT BARN, ELLER BEGYNNE Å LEVE IGJEN!

Det er sjeldent jeg forlater gjengen her hjemme, men denne uken reiser jeg faktisk bort. Jeg reiser ikke helt alene, jeg skal nemlig ta med meg William til Stavanger fra torsdag, og ut uken. Jeg tror så veldig at det er sunt for alle barna å deles opp, og gjøre ting hver for oss både store og små. Jeg har alltid vært tett på barna mine, og det skal man jo også være, så lenge man har mulighet til det. Men noen turer fra hverandre kan gjøre så godt. 

Jeg tror barna mine kan lære mye av det å være borte fra meg, fra hverandre eller borte fra Jan. Jeg har kun vært en uke borte fra barna mine på det meste, og dette har bare skjedd en gang hver. Men nå som de begynner å bli eldre, så tenker jeg at det absolutt ikke er noe i veien for å kunne være lengre borte fra barna. De aller fleste barn som har biologiske foreldre som bor under samme tak, må jo kjenne på det å være borte fra den ene eller den andre hver eneste uke. Uansett hvordan fordelingen er. 

Mine barn har alltid kun bod hos meg, og aldri hatt en eneste natt hos noen andre enn besteforeldre. Jeg tror barna mine kunne hatt godt av å kjenne på følelsen av å savne de som de ellers pleier å alltid stå opp sammen med. Jeg sier ikke at det akkurat skal bli en vane, men jeg kjenner at jeg føler barna mine nå er store nok til at jeg hadde klart å reise bort, for eksempel på innspillinger til tv-program uten å få dårlig samvittighet. 

Jeg hadde selvfølgelig savnet dem, og tenkt på dem i alt jeg gjør. Men samvittigheten hadde vært på den rene siden, og ikke minst tryggheten om å vite at barna mine har det bra til en hver tid, selv om jeg ikke er der. Minste gutten min blir faktisk tre år dette året, og det er helt vilt å tenke på at jeg reiste på Camp Senkveld en uke bort, bare 3 måneder etter jeg hadde født. De kom jo opp til meg, og det ble ikke en hel uke som det egentlig skulle bli, men opplevelsene fikk jeg, og gjennomførte gjorde jeg også. 

Jeg føler vel egentlig at nå er det på tide å få et nytt barn igjen, eller så må jeg begynne å leve. Begynne å kjenne på at jeg for første gang på 5 år ikke er gravid eller har en baby. For jeg fikk Lucas, når William var mye mindre enn hva Lucas er i dag. Og jeg må kjenne på følelsen og godene med at barna vokser til. Nå sier jeg ikke akkurat at barna mine er voksne når de blir 3 år, men de begynner å forstå ting på en helt annen måte. De forstår at mamma kommer hjem igjen, uansett hvor jeg måtte være. Det er en trygghet som vi voksne av og til kanskje tar forgitt.

0 kommentarer

Siste innlegg