OM BARE ANGST VAR EN DEPRESJON…

Jeg lovet dere et innlegg som går litt mer i dybden på angsten min etter spørsmålsrunden i helgen. Jeg må innrømme at det er mye lettere å snakke om, eller dele nå som jeg er blitt så klar over enkelte ting selv. Jeg vet selv hva som kan være ubehagelig eller påvirke angsten min, og jeg har lært meg å kjenne meg selv i situasjonen. Jeg føler med andre ord at jeg har mer kontroll over situasjonen selv, enn jeg hadde kun et års tid tilbake. Jeg er på ingen måte bedre, ettersom at jeg fortsatt kjenner på angsten, men jeg vet mer om når og i hvilke situasjoner den kommer.
På en måte så føler jeg at det er veldig positivt. Det har gjort det lettere for spesielt Jan, å være mer forberedt og vite i større grad hvordan han skal håndtere det når det står på. Samtidig så er det også noe som plager meg med å vite mer om angsten. Det å nærmest frykte situasjonen før det står på, og det å vite at jeg ikke klarer å «skjerpe meg» når det står på. Uansett hvor mye jeg ønsker det. Det er ting som plager meg, når jeg er så bevisst på situasjonen min.
Jeg så en dokumentar om angst nylig, og ble overrasket over hvor mye som speiles igjen i meg. Jeg har hele veien hatt fokus på at jeg har Sosial Angst, noe som har bygget seg opp de siste årene. Noe jeg selv er veldig sikker på har utløst seg, eller kommet fra alle opplevelser og hendelser jeg har opplevd med bloggen. Det har nok bygget seg opp i flere år, og først for to-tre år siden slått hardest tilbake på meg. Jeg har perioder som har vært bedre og verre, men generelt så ligger det rett på innsiden, og kan slå til helt plutselig.
I dokumentaren jeg så, så var det veldig interessant å se hvordan de sammenlignet det fysiske som faktisk skjer i kroppen vår når man får angst, med et lite dyr som oppdager en løve. En veldig rar sammenligning, men samtidig så gir det veldig mening. Man gjør seg klar til å løpe for livet, fordi man føler at hvis ikke så går det ikke noe bra. Når alt annet stopper helt opp, og det kun er den «løven» som betyr noe, og det eneste man kan tenke på. Hjerte banker hardere, og hele kroppen jobber. Øynene forandrer fokus og synsfeltet blir faktisk større.
Jeg får panikk. Det er vel det jeg liker å si. Angst er et ord jeg egentlig ikke liker å bruke selv. Og i alle fall ikke når det står på. Jeg får panikk. Jeg vil ikke. Jeg vil bort fra situasjonen, uansett hvem vi er med eller hvor vi er. Det spiller plutselig ingen rolle. Jeg vil bare ut av situasjonen. De samme følelsene kan jeg få i en helt annen setting også. Noe som har ligget i meg i mange flere år enn jeg selv har vært klar over. I samme dokumentar oppdaget jeg faktisk en angst jeg ikke visste fantes, men noe jeg alltid gjør og opplever selv.
Nemlig å tie helt i en ubehagelig situasjon. Det går under samme type angst, altså Sosial Angst. For min del så har jeg opplevd dette siden jeg var veldig liten, og kanskje kun i forbindelse med krangler eller diskusjoner. Jeg husker flere ganger det har skjedd når jeg var liten. Men også nå enkelte ganger hvor Jan og meg diskuterer. Jeg tier plutselig helt stilt over en lang periode. Tankene mine går i ett, men jeg klarer ikke snakke. Jeg klarer ikke få ut et eneste ord. Og jeg ønsker å komme meg bort fra situasjonen.
Angst er ikke gøy, men det er nok ikke noe gøy for de rundt heller. Jeg føler meg mange ganger som en byrde for både venner, familie og ikke minst barna mine. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med disse situasjonene, og jeg kan heller ikke styre når eller hvor ofte de kommer. Jeg skulle ønske at det var som en depresjon, i alle fall sånn jeg har opplevd det. At det pågår i enkelte perioder, men når det ikke står på, så kommer det heller ikke plutselig tilbake på en god dag. Det kan angsten min gjøre.
0 kommentarer

Siste innlegg