Når vi møttes for første gang tilbake i 2013, og helt frem til i dag, så har egentlig stemningen mellom oss alltid vært den samme. Blikkene vi ga hverandre den gang, er fremdeles de sammen som får meg til å få sommerfugler i magen. Latteren vi deler, og ikke minst alle øyeblikk vi har delt. Hvordan kunne vi ikke den gang se at dette var kjærlighet? Jeg må innrømme at jeg alltid hadde en følelse av at jeg var ekstra spesiell for deg, jeg kunne alltid se at du trivdes i mitt selskap, samtidig som jeg også så at du ikke kunne se det selv..
Det var vel akkurat det samme med meg egentlig. Jeg hadde mitt liv, og likte deg veldig godt fra første stund. Men for min del var det mye som ikke var riktig med å vise det. Vi jobbet sammen, og jeg kan vel ærlig si at jeg lenge tenkte at det kun var på grunn av hva jeg var, og ikke hvem jeg var som du likte å være rundt. Jeg var jo «bloggeren» som du alltid likte å ta bilder sammen med, og ha på besøk. Jeg trodde du var starstruck, og at det var «kjendislivet» du ville omgås og ikke meg.
Det tok flere år med vennskap før jeg innså hva vi egentlig hadde. Men når jeg ser tilbake så skjønner jeg ikke hvordan jeg ikke kunne se at det var meg han likte. Altså at jeg var den jeg var, gjorde meg jo sikkert litt mer spennende, men det var jo mye ingen andre så, og alt vi gjorde sammen ble jo ikke delt. Jeg satt å så gjennom Jan sin Instagramkonto her om dagen, og det som fascinerte meg, var datoene ting var lagt ut, og ikke minst hva han skrev på de ulike datoene:
“mars 2014 – En solstråle som virkelig fortjener å smile..» «april 2014 – Du er mitt største forbilde. Jeg er så inderlig takknemlig for alt du har lært meg, og lover å alltid være der når du trenger meg. Du har opplevd ting jeg ikke unner min verste fiende, og du takler det på en måte som er en ekte helt verdig. Du har tatt noen valg det står enorm respekt av. Jeg vil alltid være din største fan, ikke som blogger, men som menneske!» Hvordan kunne jeg se forbi dette?
Det er egentlig litt trist å tenke at man setter ekstra pris på de man er glad i på enkelte dager, samtidig kjenner jeg det er deilig å ha dager der vi setter hverandre fult og helt i fokus. Jeg elsker deg, Jan. Det gjør jeg hver eneste dag! Jeg får enda sommerfugler i magen når du ser på meg. Du gjør meg lykkelig bare ved å få meg til å le. Og den følelsene når du gir meg de blikkene dine, er fremdeles helt lik som tilbake i 2013. Vi har mange år foran oss, og jeg håper at jeg fremdeles kan kjenner på den følelsen du alltid gir meg.
Jeg har aldri vært i tvil om at jeg er den eneste for deg. Og jeg håper virkelig jeg klarer å gi deg den samme tryggheten som du gir meg på det. Jeg elsker deg, i dag og alle andre dager i uken. Du er virkelig en person det ville vært vondt å leve uten! Tusen takk for alt du har gitt meg. Du har gitt meg kjærlighet, trygghet, en familie, en ektemann, og kanskje det viktigste en person har.. Du har gitt meg selvtillit. Selvtillit på at jeg er perfekt akkurat som jeg er, også på dårlige dager! Tusen takk for at jeg alltid kan komme hjem, og være sammen med deg!