PLANLEGGING AV NY BABY!

Nå begynner minstemann å virkelig bli større, og tanken på et siste barn har slått oss for lengst. Vi har hele tiden tenkt at vi ønsket i alle fall et barn til etter Lucas, og jeg må si at nå som han fyller tre år om kort tid, så begynner mellomrommene mellom barna mine å bli veldig store. Jeg har alltid tenkt at om jeg skal ha barn så vil jeg ha de så tette som mulig. Sånn at aldersforskjellen mellom eldste og minste ikke ble så stor. Dette var naturlig nok en tanke jeg hadde lenge før jeg ble mamma. Da jeg fikk Michelle, så var det naturlig at det ikke ville komme noen flere på mange år, før jeg fikk William 3,5 år senere. Det er for meg en stor aldersforskjell bare det.

Jeg vet at det er veldig vanlig å ha to-tre hele år mellom søsken, men er selv vokst opp med en bror bare halvannet år eldre enn meg. Og for meg har det vært en fin avstand mellom oss opp gjennom årene. Og det var derfor ikke verdens undergang å så plutselig få to tette gutter selv, med under 2 år mellom seg. Men da ble forskjellen mellom min eldste og yngste plutselig rett over 5 år. Og da begynner forskjellene å bli store om vi skal få en ny baby i løpet av de neste årene.

Michelle blir 8 år til sommeren, og om vi hadde blitt gravid i løpet av det neste halvåret så blir det fort 9 års aldersforskjell mellom eldste og yngste barnet. Noe som for meg er et helt liv mellom dem. Jeg ville ha opplevd trasalder på minsten samtidig som tenåringsproblemene til eldstejenta, og to gutter til i midten. Det vil med andre ord være utrolig vanskelig å være tilstede for alle barna. Nå føler jeg i alle fall at guttene mine er små barn sammen, samtidig som jeg har en jente som har venninner og skole i fokus.
Vi har vel akkurat kommet oss forbi den verste trassalder perioden på begge guttene, og kan vel egentlig endelig få noen litt mer rolige år. Der barna er selvstendige og i en alder hvor de fremdeles ikke har mye drama, hvor vi burde nyte stillheten og trekke pusten godt før vi skal bli foreldre til tenåringer. Tanken på å «avbryte» de rolige årene som som vi nå har foran oss, med et nytt spedbarn med våkne netter og søsken sjalusi ville jo virkelig vært å gjøre livet vanskeligere enn vi trenger.
Det er aldri en dans på roser å ha barn, og i alle fall ikke det å ha barn i flertall. Og jeg vil derfor ikke lure meg selv til å tro at det vil bli noe lettere med årene som kommer. Jeg vet at det å være mamma til barn, uansett alder, er en utfordring og krever alt av oss som person. Og for første gang så ser jeg at det ikke finnes noe perfekt tidspunkt for å gå i gang med et nytt barn, selv hvor mye vi har lyst på det. Jeg får ofte høre at vi er så unge og har mange år igjen å få en siste baby.
Men jeg vil ikke ha et barn den dagen alle de andre har flyttet ut. Jeg vil ikke da føle at jeg har et barn som ikke har noen andre barn rundt seg å leke med. Jeg vil ikke være den mammaen som får en attpåklatt og hendene mine fulle, den dagen de andre barna mine har flyttet for seg selv. Jeg vil kunne være der for dem, da. Jeg kan bare fokusere og elske de barna jeg allerede har, og tenke at jeg må kunne stille opp å være der for de barna jeg har, akkurat når de trenger meg.
Jeg kan ikke kjøre og hente etter en fest den dagen Michelle er 20 år, om jeg har en liten treåring som sover hjemme. Jeg kan heller ikke sitte å hysje på Lucas fulle huset i gutter på 15 år som ser fotballkamp i stuen, om det er en liten som sover. Det finnes faser i livet, lenge etter barna blir store, hvor jeg syns det er viktig å fortsatt kunne stille opp og møte barna mine der de trenger meg. Enten det er etter en fest, for å sørge for at de kommer seg trygt hjem, eller om det er å låne bort stuen en helg, for at venner skal kunne ha en plass å samles. Jeg tenker langt frem, fordi jeg er nødt til det som mamma.
Man kan tenke positivt og negativt om alt og alle situasjoner. Men det som ikke går ann å forandre på er det fakta at et barn tar sin plass i livet og familien, hele livet ut. Og en ny  baby er ikke bare en liten søt baby, den skal vokse opp, oppdras riktig og forhåpentlig vis bli et godt og fint menneske. Noe som alle foreldre faktisk må legge sitt eget liv til sides for å kunne oppnå. Å være egoistisk er ikke en egenskap som finnes i foreldrerollen. Jeg elsker å være mamma, men det finnes ikke et eneste perfekt tidspunkt å få et barn. Man må selv gjøre tidspunktet perfekt.
0 kommentarer

Siste innlegg