SMERTENE SOM INGEN SNAKKER HØYT OM

Idag kjenner jeg for første gang på en pause. Jeg har guttene hjemme i dag, og må si at det er et nydelig lite avbrekk, selv hvor sliten jeg er om dagen. Det er fantastisk å tenke helt på andre ting, og se hvilke mennesker jeg er heldig å faktisk er omringet av hver eneste dag. Jeg har hatt mange plager den siste tiden, mer enn jeg visste man skulle ha gjennom en slik prosess, og jeg føler det aldri helt slutter. Det er så mange problemer og plager jeg ikke ante at man måtte gjennom om man mister, og det har virkelig satt en støkk i meg. Dette har nemlig ikke gått helt på skinner for min del. 

Jeg har nå vært inn og ut av legekontoret fire-fem ganger, samt to legevakt besøk og et besøk oppe på sykehus. Alt dette kun på to uker. Det har  som sagt  ikke vært så lett for meg, samtidig som det selvsagt påvirker meg veldig at dette ikke gir seg. Jeg hater å klage men jeg  tror det er viktig å faktisk sette litt lys på temaet, og jeg vil veldig gjerne gjøre andre oppmerksom på hvilke prosess det faktisk er å gå gjennom en spontanabort. For det vanskelige med det hele, er jo at jeg ikke aner noen ting om hvor lenge dette pågår, eller hva som egentlig skal skje, og har skjedd med kroppen min så langt. 

Det har vært noen spesielle dager den siste tiden, og jeg kjenner at jeg har fått et større og større behov for å skulle dele dette med dere. Det er nemlig vanskeligere å gå gjennom dette alene enn hva jeg kanskje hadde sett for meg. Det snakkes mye om at det er følelsesmessig vanskelig å skulle gå gjennom en spontanabort, men jeg synes det er lite snakk om de fysiske smertene eller komplikasjonene som kan oppstå. Jeg har vært inn og ut av legekontoret, og ble rådet av fastlegen min å ta turen til legevakten mens jeg var i Stavanger. Der ble jeg videre henvist til Poliklinikken. 

Det har med andre ord stått litt på, annet enn bare når det kommer til følelsene rundt dette svangerskapet som nå er gått tapt. Jeg har hatt mye smerter, og da smerter i nedre del av magen i flere uker, og har også blødd i overkant av to uker, noe som legen mente var lenge, og forventet skulle avta. Jeg har også hatt en del feber, noe som legen også sa jeg måtte følge med på om jeg fikk. Og det var vel det som gjorde at jeg måtte inn til legevakten mens vi var i Stavanger. 

Det er liksom alltid sympati «å, har dere mistet, så trist» mens det er ingen som spør hvordan det går, og hvordan formen faktisk er. Det kom som lyn fra klar himmel for meg, at det faktisk var smerter knyttet opp mot en spontanabort. Jeg har alltid tenkt at det vil oppleves som en engangshendelse, som kan minne om en dag med mens, bare med mer blod. Jeg har heller aldri hørt om noen «problemer» eller «komplikasjoner» når det kommer til en spontanabort. Dette må jo snakkes høyt om, ellers så går det faktisk ikke an å vite noe som helst. 

Jeg har også spurt om mye informasjon, som jeg faktisk ikke føler eksisterer. Jeg fikk til og med printet ut alt som sto om spontanabort i Norsk Elektronisk Legehåndbok, uten å føle at jeg ble noe klokere på situasjonen jeg er i. Hvor lenge vil dette pågå? Hva vil det si å blø kraftig eller lite. Hvorfor kan ingen definere hva som er mitt tilfelle av spontanabort. Det finnes jo til og med en haug av forskjellige grupper og navn for spontanaborter, og man reagerer forskjellig på de ulike gruppene. Men hva og hvor jeg var, har jeg fortsatt ingen svar på. Det jeg har synes har vært skummelt med det hele, er jo nettopp det å ikke vite.           

0 kommentarer

Siste innlegg