SPØRSMÅLENE (OG SVARENE) INGEN TØR Å SPØRRE NOEN SOM HAR SPONTANABORTERT!

Hvordan går det med deg nå, etter alt som har skjedd? Det går veldig fint med meg. Formen begynner endelig å bli litt bedre, og jeg kjenner jeg er klar for å sette fokus mot julen. Jeg har tatt alt overraskende bra, og må si at jeg egentlig er litt overrasket over meg selv. Det er viktig å kjenne på de følelsene man har, og sørge om man trenger det. Det har selvsagt vært dager hvor ting har vært trist, men dette har ikke gått så dypt inn på meg som jeg kanskje fryktet det ville gjøre. Og en klok dame sa til meg at man ikke skal kjenne på noen tanker og følelser man ikke har. Det tror jeg også er veldig viktig. Akkurat nå så er jeg ikke trist, og ikke redd eller usikker på hva som skjer, jeg er egentlig bare utålmodig, og lei av at det hele fortsatt pågår. (Da med tanke på legebesøk, smerter og blødninger)

Har dere et ønske om å prøve å få barn igjen med en gang? Det er kanskje et spørsmål mange lurer på med alle som mister, jeg velger derfor å ta dette med. Jeg kan selvfølgelig kun snakke for meg selv, da jeg vet at det er et sårt tema, både med tanke på det man akkurat har vært gjennom fysisk og psykisk, men også med tanke på at man kan være redd for at det skal skje igjen. For min del kan jeg kjenne på at jeg fortsatt planlegger som om jeg fortsatt er gravid. Med andre ord, at jeg da tenker at vi skal prøve igjen med det samme det er mulig. Og noen dager, kan jeg tenke at det kanskje var en mening med dette, og at jeg har fullført mitt siste svangerskap. På dette tidspunktet klarer jeg derfor ikke å svare på dette, for jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg føler. 

Hvorfor har du vært så mye hos legen? Jeg har vært inne hos legen mange ganger de siste ukene på grunn av spontanaborten. Det i seg selv er vel ikke grunn nok til å være hos legen så mye som jeg har vært. Men problemet eller bekymringen, har vært at HCG nivået mitt har gått alt for tregt nedover. Og at de da har vært innom tanken på at noe kan være galt/farlig. Så langt så har jeg kun tatt blodprøver hos legen, og en ultralyd/gynekologisk undersøkelse på sykehuset i Stavanger. Jeg har en ny time på sykehuset i Kristiansand i morgen. 

Hvordan har dere kommunisert det du går gjennom til barna? Eller har dere ikke snakket om det? Guttene vet vel egentlig ingenting av det som skjer. De er for små til å forstå, og de har ikke opplevd meg noe annerledes. Det har derfor ikke vært naturlig å si noe. Michelle vet derimot om alt. For meg så er det viktig å fortelle henne alt jeg deler, slik at hun aldri skal oppleve at noen på skolen skal fortelle henne ting om meg eller oss som familie, som hun ikke vet fra før. Hun har også opplevd mer av smertene mine, da hun er mer hjemme i løpet av en dag.  Jeg tror det er viktig og naturlig å fortelle det som det er, sånn at det også er naturlig at jeg har ligget mer i sengen enn jeg ellers pleier. 

Kom det som et sjokk på deg at du spontanaborterte? Eller følte du at noe var galt? Jeg har kun hatt problemfrie svangerskap tidligere, så jeg kan ikke si at jeg så det komme. Jeg har likevel vært mye mer urolig denne gangen, og stresset mye tidlig i svangerskapet. Jeg tror ikke dette i seg selv var skylden, for alle leger sier at det ikke går ann å påvirke. Men jeg hadde mer en tanke om at det kunne skje denne gangen, og det i seg selv er litt rart, nå i etterkant etter at det har skjedd. Jeg trodde ikke det var noe galt, jeg trodde heller ikke det var dette som skjedde, selv etter fem dager med blødninger. Jeg var vel litt optimistisk og leste litt for mye om hvor normalt det var å blø litt i starten av svangerskapet, uten at noe trengte å være galt. 

0 kommentarer

Siste innlegg