TIDEN MED LITE SVAR, OG VONDE TANKER

Jeg er så lettet over at jeg har delt hva som skjer i mitt liv om dagen med dere. Det er selvfølgelig ting som fortsatt står på, og jeg vil igjen takke for støtten jeg har fått de siste dagene. Dagene går veldig opp og ned, og det både fysisk og psykisk. Jeg tar det mye bedre enn jeg så for meg i starten, og det er jeg så glad for. Men kroppen min går gjennom mye, og jeg har hatt mye smerter som gjør at jeg har holdt meg mye hjemme. Jeg ønsket egentlig ikke å dele masse innlegg om det, likevel så kommer det til å bli en del, nettopp fordi jeg ønsker å dele noen av de innleggene jeg skrev før jeg hadde delt det med dere.

Skrevet 8.nov 2019

De siste dagene har vært skikkelig vanskelige. Vi fikk gleden av en positiv graviditetstest for noen uker tilbake, og plutselig sitter jeg her å ikke vet hva jeg skal tenke eller si. Jeg var på ultralyd i går og ble sendt videre til legen. Det var tydelig at jeg hadde vært gravid, men med fem dager med blødning, så visste jeg at sjansen var liten for at det fortsatt var et voksende foster i kroppen min. På ultralyd kunne hun ikke se noe, og ville derfor jeg skulle ta en blodprøve, for og slippe å bekymre meg. Jeg gikk direkte videre, for jeg ønsket svar. 

Etter et halvt år med å ønske en positiv test, så var dette noe av det jeg fryktet mest! Jeg har aldri tenkt tanken tidligere, men plutselig var det noe som jeg tenkte mye på. Nå sitter jeg her, og venter på  blodprøve nummer to som skal tas på fredag. Jeg føler tiden står stille, og jeg tør ikke en gang å håpe på det beste. Jeg har startet å tenke videre allerede. Jeg har ikke hatt noen å snakke med gjennom denne tiden, fordi det har vært så tidlig i svangerskapet at vi kun har fortalt det til noen få. Og selv med Jan rundt, så føler jeg meg veldig alene i verden når noe som dette skjer. 

Det er jo min kropp det skjer med, og mine følelser som er forsterket gjennom et svangerskap, men også gjennom en spontanabort. Jeg vet enda ikke om det er det med sikkerhet, men mye tyder på det akkurat nå. Jeg prøver å tenke hvor lenge vi må prøve videre før vi opplever en positiv test, og om jeg i det hele tatt klarer å ønske flere barn om dette går galt. Jeg føler på så mange måter at det er kroppen som straffer meg for det som ble valgt et år tilbake. Samtidig som jeg vet at det ikke henger sammen overhode. Det er bare trist, og så fryktelig vanskelig å forholde seg til denne tiden midt i mellom. 

Jeg har så lite svar, og vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg får svarene. Om det viser seg å gå fint, og jeg fortsatt er gravid, så ønsker jeg i alle fall å dele dette så tidlig som overhode mulig med alle. Jeg ønsker da å være mer forberedt på at dette kan gå galt, og da å få et større støtteapperat om det da skulle gå helt galt. Jeg vet ikke. Men det gjør så vondt å ikke kunne gjøre noe med situasjonen, annet enn å sitte å vente. Det er så mange kvinner som spontanaborterer, flere vi kjenner enn vi kanskje vet om. Men å sitte der selv er likevel noe helt annet, og for meg er alle disse tankene og følelsene helt nye og fremende.

0 kommentarer

Siste innlegg